Trenger vi prester i dag?

8. september, 2014 av

I dag finnes det en del kirkesamfunn som har ledere som blir kalt prester. Dette høres jo veldig bibelsk ut, tenker mange. Men er det egentlig bibelsk at dagens ledere i menigheter blir kalt for prester?

I den gamle pakt ble først Aron og hans sønner innsatt som prester (2. Mos 29:9). Prestenes oppgave var først og fremst å ofre forskjellige typer offer for Israelfolket (2. Mos 29:10-19). Disse ofrene skulle være et bilde på Jesu offer, samtidig som det minnet folket om deres synd og behov for tilgivelse, men ofrene i seg selv gav ikke syndsforlatelse:

«For loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse. Derfor kan ikke loven, ved de offer som hvert år blir båret fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem.

Ellers hadde de jo sluttet med å ofre. For de som ofret, ville da ikke lenger hatt synder på samvittigheten etter at de én gang var blitt renset. Men ved ofrene kommer det hvert år påminnelse om synder. For det er umulig at blod av okser og bukker kan bære bort synder.» (Heb 10:1-4)

Prestene i den gamle pakt måtte daglig bære frem offer fordi de ikke virkelig kunne sone synd:

«Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger fram de samme offer, de som aldri kan bære bort synder.» (Heb 10:11)

I den nye pakt trenger vi derimot ikke lenger prester, fordi Jesus er vår prest:

«Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder, og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd.» (Heb 10:12)

Hvorfor kaller da ledere innenfor enkelte kirkesamfunn seg for prester? Prestens oppgave var jo å ofre. I dag gjenstår det ikke flere offer:

«For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.» (Heb 10:14)

Hva er egentlig poenget?!

Men er ikke dette bare semantisk flisespikkeri? Har det egentlig noe å si om en kaller menighetens ledere for prester eller eldste? Ja, det har faktisk mye å si. For det første har vi ikke rett til å kalle lederne for noe annet enn hva Guds Ord selv kaller dem. Da finner man opp en ny kategori som Gud ikke har funnet på.

For det andre blir Bibelens budskap om at alle troende er prester veldig uklart dersom de som er ledere blir kalt prester. Bibelen er veldig klar på at vi alle er prester, og at ingen spesielle er prester fremfor noen andre:

«Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.» (1. Pet 2:9)

Tidligere studerte jeg teologi. Da fikk jeg ofte spørsmålet: «Skal du bli prest?». Nei, selvfølgelig skulle jeg ikke bli prest. Jeg er prest. Det er du også, dersom du tror. Men så spør du kanskje: «Dersom prestens oppgave var å ofre, hvorfor er vi da alle prester i dag? Jesus har jo kommet med det endelige offeret.» Vi er derimot kalt til å ofre oss selv:

«Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige    gudstjeneste.» (Rom 12:1)

Hvorfor blir lederne i diverse kirkesamfunn kalt prester, men ikke også alle andre, når Bibelen sier at vi alle er prester?

For det tredje blir ledernes roller uklare når de blir kalt prester. Prestens oppgave i den gamle pakt var å bære frem offer. Nå er det ikke lenger noe offer å bære frem, fordi Jesus har ofret seg én gang for alle (Heb 10:11-18). Vi er nå alle prester nettopp fordi vi alle er kalt til å fremstille oss selv som levende offer til Guds behag (Rom 12:2). Det er ikke bare lederes oppgave å fremstille seg selv som levende offer til Guds behag, det er alles kall.

Dersom katolikkenes nattverdslære var bibelsk, hadde man hatt rett til å kalt sine ledere for prester. For katolikkene tror at de igjen ofrer Jesus som et ublodig offer i nattverden. Ut fra en slik tanke blir den som «foretter» nattverden en slags prest. Vi som tror på Bibelen tror derimot at Jesus er ofret én gang for alle (Heb 10:14). Derfor har vi ikke prester i dag.

Dersom man kaller spesielle mennesker i dag for prester, antyder man da ikke at det fortsatt er nødvendig med soning for synd? For det var jo nettopp det som var prestens oppgave. Jesus er derimot vår yppersteprest som har fullført soningen (Heb 9:11-12). Vi trenger ingen andre mellommenn, fordi Jesus er vår eneste mellomman (1. Tim 2:5, Heb 9:15)!

I NT blir menighetens ledere ikke kalt for prester, men derimot for eldste (Tit 1:5), tilsynsmenn (1. Tim 3:1) og hyrder (Apg 20:28-29, 1. Pet 5:1-4). Dette er nettopp fordi disse navnene sier noe om hvem de er og hva de skal gjøre. En hyrde er kalt til å gi mat og beskyttelse til fårene, og nettopp dette er oppgaven til en hyrde i menigheten. Han skal gi åndelig mat til oppbyggelse:

«Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, han som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt helliget.»

Samtidig skal hyrden beskytte menigheten mot glupende ulver som farer med falsk lære:

«Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som   tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt   blod. Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere,       som ikke skåner hjorden.

Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å   formane hver eneste en med tårer.» (Apg 20:28-31)

«Vokt den Guds hjord som er hos dere…» (1. Pet 5:2)

Ingen kirkesamfunn har i dag mandat til å kalle sine ledere for prester; da måtte de i alle fall være konsekvente og kalt alle sine medlemmer for prester. Menighetene i dag trenger å innføre et bibelsk lederskap, og det begynner med at vi kaller lederne for det Bibelen kaller dem, og det de dermed virkelig er.