Hvor viktig er enhet?

4. mai, 2015 av

«Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.» (Johannes 17:20-21)

I dag finnes det tusenvis av konfesjoner og kirkesamfunn. Mange av disse er oppkalt etter mennesker. En så oppsplittet kristenhet var aldri Guds velbehagelige vilje. I 1. Kor 3:1-7 refser apostelen Paulus kristne for å dele seg opp i partier som følger enkelte mennesker:

«Og jeg brødre, kunne ikke tale til dere som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus. Melk ga jeg dere å drikke, ikke fast føde For dere tålte det ennå ikke. Heller ikke nå tåler dere det. For dere er ennå kjødelige. Når det er misunnelse og strid blant dere, er dere ikke da kjødelige og vandrer på menneskelig vis?

Når en sier: Jeg holder meg til Paulus! – og en annen: Jeg holder meg til Apollos! – er dere da ikke kjødelige? Hva er da Apollos? Eller hva er Paulus? Tjenere som førte dere til troen, og det som Herren ga enhver. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud, som gir vekst.»

Som kristne er vi én kropp (Ef 1:22-23; 2:15-16; 4:15-16) og ett hellig tempel (Ef 2:21-22). Nå er vi kalt til å leve slik (Ef 4:1-6).

Enhet er ikke valgfritt. Jesus bad om at vi kristne alle skulle være ett. Paulus formante oss til å legge vinn på å bevare Åndens enhet.

Hvorfor er enhet viktig?

  1.       Mangel på enhet ødelegger for misjonsoppdraget.

I Joh 17:20-21 begrunner Jesus hvorfor vi som kristne skal være ett med at verden skal tro at Faderen har utsendt ham. Verden ser i dag at kristenheten er splittet og dette er et dårlig vitnesbyrd.

  1.       Gud befaler oss til å ha enhet.

Alt det Gud befaler i sitt Ord er noe vi er kalt til å være lydige mot. Guds befalinger er ikke valgfritt. Én grunn til at vi må legge vinn på enhet blant kristne er altså enkelt nok at Gud har befalt det. Punktum.

  1.       Dersom vi ikke har enhet lever vi ikke i det vi er frelst til.

Jesus har ved sin død gjort oss til én kropp (Ef 2:15-16) og ett tempel (Ef 2:21-22). Før vi var frelst hadde vi ingen grunn til å ha enhet. Vi var da ikke ett og hadde heller ikke grunn til å leve som ett.

Som kristne har vi derimot det viktigste til felles og vi er kroppsdeler på den samme kroppen. Vi jobber for det samme og skal til samme sted. Hvorfor skulle vi da leve i konflikt og splittelse?

I dag blir uttrykket «evangeliesentrert» brukt flittig. En del av evangeliet er også at vi er blitt gjort til ett. Derfor er det umulig å være evangeliesentrert og å ikke jobbe for enhet med andre kristne.

  1.       Mangel på enhet ødelegger vår hellighet.

Kristne som er i konflikt med andre kristne er som et menneske som slår til seg selv. Hva kalte Paulus de kristne i Korint som var oppslittet i partier? Kjødelige. Ja, de var frelst, men de levde kjødelig, ikke hellig.

Vi ble utvalgt for å være hellige og ulastelige for Guds åsyn (Ef 1:4). Dersom vi ikke lever hellig lever vi ikke etter Guds hensikt.

Mange av kjødets gjerninger som blir listet opp i Galaterne 5:19-21 er direkte relatert til splittelse og mangel på enhet: fiendskap, trette, splittelse, partier. Paulus visste at disse tingene ville være et problem blant kristne. Derfor advarer han mot det.

Vi trenger å forstå at det å spre avstand og splittelse til andre kristne ikke er nøytralt, men kjødelig og syndig. Ja, det kan være noen kristne som det kan være vanskelig å være i samme menighet som på grunn av teologiske forskjeller.

Dersom noen mener at en må døpe barn og at de blir frelst i dåpen blir det praktisk utfordrende å være i samme menighet dersom du tror at dåpen er for de troende og ikke virker frelsende.

Men da oppnår en ikke større enhet ved å holde seg borte fra de som har ulike syn. En oppnår derimot større enhet ved å ha god kontakt på tvers av kirkesamfunn.

              «Splittelse er kjødelig.»

Kjødelighet sprer seg. Dersom kjødelighet blir tolerert blant kristne vil dette øke synden blant andre kristne. «Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen?», spør Paulus Korinterne retorisk (1. Kor 5:6b). Dersom vi tillater bare litt synd, så sprer synden seg til resten av menigheten.

Sprer du splittelse eller enhet?

Mange kan i teorien være enige om at kristne må leve i enhet. Men ikke alle lever slik. Det finnes utallige konflikter innad i menigheter som det aldri blir tatt et oppgjør med. Man vil ikke bekjenne sin egen synd og det er enklere å unngå enkelte mennesker enn å snakke til dem.

Det finnes også mange som sprer splittelse mellom kristne på tvers av kirkesamfunn. Det blir fort en «oss og dere» – holdning der de som ikke tilhører ens egen konfesjon eller kirkesamfunn blir tillagt meninger og handlinger som ikke stemmer med virkeligheten. Man er gjerne skeptisk til andre fordi man ikke er enige med dem i absolutt alt (noe man for så vidt ikke er med noen). Og så advarer man mot andre kristne. Som om de skulle være farlige.

Selvfølgelig finnes det mennesker som går frem i Jesu navn som må advares mot. Men da må det være tydelig at de sprer vranglære. Det er ikke vranglære å ha noen andre syn på dåp og utvelgelse.

Det er derimot noe annet å hevde at Jesus ikke er Gud, å forkynne et annet evangelium, eller å ha et fokus der Guds Ord nesten aldri blir forkynt, mens man stort sett bare forkynner om egne erfaringer o.l.

Spørsmålet for oss blir uansett om vår holdning er at vi ønsker å ha enhet blant kristne? Enhet er svært viktig for Gud, og burde da også være viktig for oss.

Kommentarer