Hva loviskhet ikke er

10. september, 2015 av

Begrepet loviskhet blir flittig brukt i kristne kretser, og er samtidig trolig et av de mest misforståtte begrepene. Disse misforståelsene skaper stor forvirring blant kristne, og er sannsynligvis en av de største farene for kristenheten i dag. Som vi skal se, vil misforståelser om hva loviskhet er, få stygge konsekvenser.

Vi skal på Omvendt.org gjennom flere artikler først se på hva loviskhet ikke er, før vi ser på hva loviskhet virkelig er.

«Loviskhet» er ikke i Bibelen

Når vi snakker om loviskhet er det viktig at vi forstår at selve ordet aldri forekommer i Bibelen. Derfor må vi være veldig forsiktige med hva vi fyller begrepet med. Loviskhet er et negativt begrep. Vi må dermed passe oss for at vi ikke kaller noe lovisk som aldri blir negativt fremstilt i Bibelen. Selv om ordet loviskhet ikke er i Bibelen, finnes konseptet der, rett forstått.

Hva loviskhet ikke er

La oss først se hva loviskhet ikke er. Trolig er det et større problem i dag at man kritiserer andre for loviskhet (uten at de er det) enn at de er lovisk uten at de oppfatter det. Derfor må vi spørre:Hva er loviskhet ikke?

Å fokusere på formaningene

I enkelte miljøer vil mange kritisere forkynnere for loviskhet dersom det blir formant mye og en fokuserer på at det er viktig at en holder Guds bud. Dersom en hadde forkynt at en måtte holde Guds bud for å bli frelst hadde det naturligvis vært lovisk.

Men personlig kjenner jeg aldri til at noen evangelisk kristen har forkynt at man må holde Guds bud for å bli frelst. Det er sjelden et stort problem at evangeliske kristne i dag tror at de blir frelst ved lovgjerninger og ikke ved tro alene.

Jeg sier ikke at alle innenfor den evangeliske kristenheten har forstått evangeliet; jeg sier at nesten ingen vil mene at en blir rettferdiggjort ved å holde budene. Dette var et problem på Paulus’ tid i møte med judaistene og det er et problem innenfor for eksempel Den Katolske Kirke.

Det som derimot ikke er lovisk, er at kristne fokusere på formaningene og forsøker å jobbe hardt for å holde dem. Men her er det mange som blander. Ettersom vi blir frelst ved tro alene, uten lovgjerninger, tror mange at vi aldri skal snakke om gjerninger. Det vi i dag trenger å forstå, er at det er forskjell på rettferdiggjørelse og helliggjørelse, stilling og vandring. Hadde vi i dag forstått forskjellen, hadde man vært spart for mye.

Frelst til gode gjerninger

Vi blir rettferdiggjort ved tro alene, uten lovgjerninger (Gal 3:11). Men når det gjelder vår vandring, vårt kristne liv, formaner Guds Ord oss til å jobbe hardt for å forsøke å leve etter Guds vilje. Dette skal en naturligvis ikke gjøre for å bli frelst, men fordi en er frelst. Vi er frelst av nåde alene, uten lovgjerninger, men til gode gjerninger:

«For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.»

Ser du her at Paulus tegner et skarpt skille mellom frelsen og vår vandring? Frelsen var uten lovgjerninger. Men Gud ønsker at vi som nå er frelst skal vandre i gode gjerninger. Gode gjerninger bør derfor aldri være et skjellsord blant kristne, men derimot en dyd.

Hvorfor døde egentlig Jesus? I følge Guds Ord er en av grunnene til at Jesus døde at vi skal gjøre gode gjerninger:

«…han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all lovløshet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger.» (Tit 2:14)

Om de som er rike (altså de fleste nordmenn) formaner Paulus:

«De skal gjøre det gode, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og gjerne dele med andre.» (1. Tim 6:18)

Det er altså helt åpenbart ut fra Bibelen at Gud ønsker at vi som er frelst skal gjøre gode gjerninger. Derfor burde det også være åpenbart at det å formane kristne til å gjøre gode gjerninger ikke er lovisk, men derimot bibelsk.

Hvordan blir vi helliggjort?

Noen tenker kanskje at «ja, det er rett at vi skal gjøre gode gjerninger, men disse kommer bare ved å hele tiden fokusere på evangeliet og ikke på formaningene. Dersom vi fokuserer på formaningene blir vi loviske og ender opp i selvstrev.»

Virkelig? Hvorfor formaner da Paulus oss til å nettopp gjøre gode gjerninger, slik vi så ovenfor? Hva er vitsen med det dersom det bare gjelder å fokusere på evangeliet? Dersom alt vi trengte å gjøre bare var å hvile i evangeliet så kunne Paulus ha avsluttet Efeserbrevet etter kapittel 3, Romerbrevet etter kapittel 12 og Galaterbrevet etter kapittel 4. Og vi kunne ha revet ut Jakobs brev og Judas brev fra Bibelen. Men heldigvis har vi brevene i vår Bibel med alle deres kapitler. Og det er det god grunn til.

Forstå meg rett – det er riktig å tenke over og glede seg over evangeliet. Men dette er langt fra det eneste vi ifølge Bibelen skal gjøre! Mange ser dessverre ut til å tenke at vi som kristne bare skal fokusere på evangeliet, og så vil livet følge mer eller mindre automatisk fordi vi blir takknemlige for det som er gjort for oss. Dette er, som vi både har sett, og skal se, en tanke som ikke er tilstedeværende i Bibelen.

Det er rett at det er en tett sammenheng mellom evangeliet og formaningene. Hva Jesus har gjort for oss skal føre til at vi lever hellige liv. Jesu kjærlighet for oss er et eksempel for hvordan vi skal elske (Joh 13:15). Og det at Jesus døde for vår synd bør få oss til hate synden fordi det var nettopp denne Jesus døde for. Evangeliet og formaningene henger tett sammen, og vi skal verken ekskludere evangeliet eller formaningene.

Omtrent hele Jakobs brev er formaninger. Slik mange kristne i dag tenker virker Jakob ganske lovisk. «Hvorfor fokuserer han ikke mye mer på evangeliet – det er jo det som gir oss kraft! La oss heller lese Paulus, han er så mye mer evangelisk.» Men vent! Store deler av Paulus sine brever er formaninger! Ca. halvparten av Efeserbrevet er formaninger (Kap. 4-6). Hvor viktig tenkte egentlig Paulus at formaningene var?

«Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus.» (Kol 1:28)

Dette preget svært mye av Paulus sitt liv. Han levde for å formane kristne til å bli fullkomne. Noen vil nok her tenke at han i dette verset snakker om frelsen, at han formante og lærte alle mennesker for at de skulle bli frelst. Men vi ser flere ganger i Bibelen at Paulus og apostlene levde for å formane kristne til å bli fullkommne.

Når Paulus skal oppsummere sin tjeneste i Efesus for de eldste sier han at han formante “dag og natt”, altså kontinuerlig:

“Våk derfor, og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer.” (Apg 20:31)

Til de kristne i Korint skriver Paulus:

«For øvrig, brødre: Gled dere! Bli fullkomne! La dere formane!» (2. Kor 13:11)

For Paulus var det viktig at kristne lot seg formane, og ikke avviste formaningene, slik en del gjør i dag, med begrunnelsen at det er «lovisk».

Hvorfor har vi egentlig Bibelen?

«Hele Skriften er innåndet av Gud (…) for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.» (2. Tim 3:16-17)

Bibelen er gitt oss for at vi som kristne skal være fullkomne. Dermed var det også viktig å formane de kristne, slik at de i større og større grad blir fullkomne:

«For øvrig altså, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus: Likesom dere har lært av oss hvordan dere bør vandre og være til behag for Gud – slik dere også vandrer – så må dere gjøre enda større fremgang i dette.» (1. Tess 4:1)

«Dere viser da også denne kjærligheten mot alle brødrene i hele Makedonia. Likevel formaner vi dere, brødre, til å bli enda mer rike i dette.» (1. Tess 4:10)

Paulus formante de kristne gang på gang til å leve et liv etter Guds vilje, og så aldri på dette som lovisk. Ifølge Paulus var det å holde Guds bud svært viktig:

«Det som betyr noe, er ikke om en er omskåret eller uomskåret, men at en holder Guds bud.» (1. Kor 7:19)

Heller ikke Johannes så på budene som en tung byrde:

«For dette er kjærligheten til Gud at vi holder fast på hans bud. Og hans bud er ikke tunge.» (1. Joh 5:3)

Dersom du kommer og sier at du elsker Gud veldig høyt, så er det beste beviset på din kjærlighet for Gud ikke dine følelser, men derimot at du holder Guds bud.

«Og dette er kjærligheten at vi vandrer etter hans bud. Dette er budet, slik som dere hørte det fra begynelsen, at dere skal vandre etter det.» (2. Joh 6)

Salmisten så ikke på det å fokusere på å holde budene som lovisk, men derimot som helt sentralt:

«Du har gitt dine befalinger for at en skal holde dem nøye. Å, at min ferd måtte bli stø, så jeg holder dine forskrifter! Da skal jeg ikke bli til skamme, når jeg gir akt på alle dine bud.» (Salme 119:4-6)

«Dine forskrifter vil jeg holde, du må ikke rent forlate meg!» (Salme 119:8)

«Dine forskrifter er min lyst og min glede, jeg glemmer ikke ditt ord.» (Salme 119:16)

Mange flere vers kunne ha vært nevnt, da Salme 119 er en lovprisning over Guds lov. Det burde derimot være klart for oss, etter alle disse bibelversene, at å fokusere på formaningene og budene ikke er lovisk, men helt bibelsk.

Hvordan ser du på Guds bud? Er de din glede?

«Dersom din lov ikke hadde vært min lyst, var jeg omkommet i min elendighet.» (Salme 119:92)