Grunnen til at homofile går i tog

27. juni, 2016 av

Verden er i ferd med å gå tilbake til normalen etter forrige ukes feiring. Regnbuens farger legges bort fram til neste års parade. Symbolet for mangfold og toleranse av alle som har de riktige meningene brettes sammen og pakkes ned for denne gang.

I denne sammenhengen betyr “de riktige meningene” å entusiastisk anerkjenne den iboende aktverdigheten i alle former for synd som dekker til eller visker ut Guds bilde, som han har åpenbart i mennesket ved å gjøre oss til mann og kvinne (1. Mos 1:27)

Tett sammenhengende med det er et kollektivt avsky for alle som ikke er med på feiringen. De av oss som synes Guds bilde i menn og kvinner er verdt å bevare.

Vi har kommet til et punkt der samfunnspresset har gjort det ubehagelig å holde på kristne moralske verdier. Skapet sto ledig etter at de homofile kom ut, og den verden vi lever i kan ikke tåle tomme skap. Noen må inn. Og valget falt på oss.

Grunnen til at det ble oss er lett å forstå. Alle mennesker har en iboende trang til å bli akseptert og anerkjent. I sin mest grunnleggende form er dette en lengsel etter Guds aksept; etter å vite at vi en dag vil høre “vel gjort, gode og tro tjener” komme fra hans munn.

Homofile har også dette behovet. De behøver å vite at de er aksepterte og anerkjente. Men de har også et problem. Et problem som andre syndere ikke har.

Et menneske kan lyve, stjele eller drive hor, uten å knytte hele sin identitet til hvilken synd man foretrekker. Men de syndene som ble feiret forrige uke er mer inngripende i et menneskes liv enn andre synder. Grunnen til at begreper som “seksuell identitet” brukes er at denne typen synd fratar en person noe av hans eller hennes individuelle identitet. Det seksuelle avviket deres tar over og blir en sentral del av deres identitet.

Vi forestiller oss gjerne at det går an å skille mellom sak og person, men hos de som har forkastet den seksuelle identiteten Gud gav dem er dette ofte ikke mulig. Sak og person har blitt blandet sammen, og det er umulig å vite hvor den ene slutter og den andre begynner. Og å kritisere synden tas som en fullstendig avvisning av hele deres person.

Hat er et motiv som ofte tillegges oss. Jeg må tro at de selv har erfart å være uenig med noen uten å hate dem. Til nød kan jeg forestille meg at noen kanskje bare antar at en kristen umulig kan være i stand til det. Men jeg tror en viktigere faktor er at synden har tatt over som deres identitet, slik at det vi sier om synden sier vi, etter deres oppfatning, om dem.

De behøver anerkjennelse, om de så må få den gjennom tvangsmidler; ved å gjøre det ulovlig å mene at det de gjør er galt.

Det er kanskje slik det alltid har vært. Romerbrevets første kapittel, det nye testamentets grundigste behandling av homofili, slutter slik:

“Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det.” (Rom 1:32b)

Det er ikke bare synden som fordømmes her, men også det å rose, eller anerkjenne den. At mange som bekjenner kristen tro fikk seg til å gå i tog i helgen for å feire homofili og rose de som gjør det, er ikke en ubetydelig hendelse.

Å lindre en synders lengsel etter Guds anerkjennelse ved å tilby vår anerkjennelse som substitutt er ikke en kjærlig handling. Det er å stilne Guds kall; å stenge en vei til frelse.

De som gjør det gjør det ikke fordi det er kjærlig. De gjør det fordi det er enklere og mer behagelig enn å si sannheten. De gjør det fordi de selv setter menneskers anerkjennelse høyere enn Guds. De gjør det fordi skapet må fylles, men de akter seg selv for høyt til å gå utenfor leiren og bære Guds vanære.

Hvis du vil være lys på veien for en homofil, vis ham heller, gjennom ord og handlinger, at han har en egen identitet. At han ikke bare er sin seksuelle preferanse, men en hel person. Så kan du kanskje åpne, heller enn stenge, en dør for evangeliet inn i livet hans.