Hvorfor vi graver ned de døde

Hvorfor vi graver ned de døde

6. august, 2016 av

Hinduister kremerer sine døde. Aller helst på Ganges-elven i India. I Tana Toraja i Indonesia er det vanlig å leve med liket av døde slektninger i flere år før man tar et siste farvel. Inntil nokså nylig har begravelser vært en selvfølge i den vestlige verden, men kremasjon har også blitt vanlig her.

Har det egentlig noe å si hvordan vi avhender kropper som ingen lenger benytter seg av? Er en skikk bedre enn noen annen?

Grunnen til at forskjellige kulturer og religioner har forskjellige skikker i tilknyntning til død, er at vi har forskjellig håp og forskjellige idealer. Mens hinduismens kremasjon er grunnet i idealet om å unnslippe den uendelige syklusen av reinkarnasjon som de tror seg fanget i, er begravelse grunnet i håpet om en oppstandelse til evig liv.

Som Paulus skriver til Korinterne:

Men nå vil vel noen si: «Hvordan står de døde opp? Hva slags kropp har de?» Du uforstandige menneske! Det du sår, får da ikke liv igjen uten at det dør. Og det du sår, er jo ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn, av hvete eller et annet slag. Gud lar det få den skikkelse som han vil, hvert enkelt slag får sin egen skikkelse.

(…)

Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp.

(1. Kor 15:35-38, 41-44)

Paulus omtaler kroppen vår som et såkorn som plantes i jorden, som i oppstandelsen skal spire fram til en ny, åndelig kropp.

Når bonden begraver sine såkorn er det ikke først og fremst en anledning til å sørge over det som begraves. Han vet at tapet av såkornet er midlertidig, og han gleder seg heller i forventning om hva som skal spire fram.

Når vi begraver en som har dødd i Kristus, så gjør vi det med samme forventning.

Det er ikke dermed sagt at kremasjon, eller andre eksotiske former for bisettelse er synd. Og Gud er selvsagt ikke på noen måte avhengig av å finne komplette kropper pertentlig liggende i rekke på to meters dyp i en kirkegård for å kunne oppfylle løftet sitt om oppstandelse til evig liv.

Det som er sagt, er at en kristen begravelse er en utmerket anledning til å glede seg, midt i sorgen, over løftet om de dødes oppstandelse, og til å forkynne evangeliet om dette håpet til de som fremdeles lever.