Når anstøt bir et maktmiddel

Når anstøt blir et maktmiddel

6. oktober, 2016 av

Noen mennesker liker å ta anstøt.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor, for roten til denne syndige oppførselen bærer vi alle i oss. Vi liker det når vi føler at vi er litt bedre enn noen andre. Og å ta anstøt gir oss tillatelse til å gi oss hen til denne følelsen; ikke bare med god samvittighet, men også med en tanke om at årsaken til at vi føler oss bedre enn den vi tar anstøt av er vår egen iboende hellighet.

Kristne som liker å bli anstøtt liker en annen ting også. De liker å sitere 1 Korinterbrev 8 som bevis på at alle andre kristne har vikeplikt for dem, og er nødt til å legge bånd på seg for å unngå alle tingene de finner det for godt å bli anstøtt av.

1 Korinterbrev 8 besvarer et spørsmål som hadde blitt stilt av menigheten i Korint. Er det lov å spise kjøtt ofret til avguder?

Kunnskap og samvittighet

På den ene siden hadde vi de med kunnskap. De som visste at avgudene ikke var virkelige. At de var menneskeskapte bilder av ting som ikke finnes. I lys av denne kunnskapen hadde de ikke noe problem med å gå til markedet og kjøpe kjøtt fra hvem som helst, uten å stille noen spørsmål om hvor kjøttet kom fra. Om det var slaktet som avgudsoffer eller ikke utgjorde ingen forskjell for dem. Kjøtt er kjøtt, og avguder er ingen ting. Paulus beskriver deres side slik i vers 4-6:

Når det gjelder dette å ete kjøtt fra avgudsofrene, så vet vi at ingen avgud i verden er til, og at det er ingen Gud uten én. For om det er såkalte guder, enten det nå er i himmelen eller på jorden – slik sett er det jo mange guder og mange herrer – så er det for oss bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er til for ham. Og det er bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi er til ved ham

På den andre siden hadde vi de med en svak samvittighet. De som følte at å spise kjøtt som var ofret til avguder var å ta del i avgudsdyrkelsen. På et intellektuelt plan hadde de kanskje akkurat samme kunnskap, men minnene fra livet deres før Kristus, når de tok del i avgudsofrene, veide på samvittigheten deres på en slik måte at de ikke kunne få seg til å spise samme kjøtt som de hadde spist i avgudstemplet mens de gav seg hen til unevnelige synder for å dyrke bilder av tre og stein.

Paulus har det ikke slik selv. Han har kunnskap. Men han er ikke så opptatt av hva han vet. Han er opptatt av at alle bevarer en ren samvittighet. Han sier i vers 7:

Men ikke alle har denne kunnskap. Noen har til nå vært vant til avgudene, og eter derfor kjøttet som avgudsoffer. Og så blir deres svake samvittighet uren.

Paulus gir de som spiser rett, men minner dem om at det ikke har noen verdi å være rett hvis vi ved det leder andre inn i synd.

Når han kaller samvittigheten deres svak sier han ikke at den er defekt. Den er svak i den betydning at den utløses av noe som ikke utløser samvittigheten til andre kristne. Ikke fordi samvittigheten deres er feil kalibrert, men fordi disse brødrene ikke har kommet til en modenhet i troen sin som gjør at de kan spise av dette kjøtte tuten å synde. 

Derfor er det ikke kjærlig eller hjelpsomt når de som har kunnskap oppmuntrer de som har en svak samvittighet til å ikke høre på den. Derfor sier han i vers 1 og 2:

Når det gjelder kjøtt som har vært ofret til avgudene, så vet vi jo at vi alle har kunnskap om det. Kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger. Hvis noen mener at han har kunnskap om noe, så har han ennå ikke kjent det slik han burde.

Så hvordan burde han ha kjent det? Svaret finner vi i vers 9-11:

Men se til at dere ikke bruker friheten slik at den blir til anstøt for de svake!  For dersom noen ser deg som har kunnskap, ligge til bords i avgudshuset, vil da ikke hans samvittighet, som er svak, bli oppmuntret til å ete avgudsofferet? Da går jo den svake fortapt for din kunnskaps skyld – den bror som Kristus er død for!

Kan noe være synd selv om det ikke er synd?

Men hvorfor er Paulus bekymret for at noen kan gå fortapt på grunn av noe som ikke engang er synd?

Svaret er at synd ikke først og fremst handler om hva vi gjør, men hvorfor vi gjør det. Synd er først og fremst noe som skjer i hjertet. Det er derfor urent begjær for en kvinne i Guds øyne er å regne som hor (Matt 5:28), mens det å bli offer for en voldtekt ikke er det. Gud bryr seg om intensjonen.

Og med en svak samvittighet som forbinder avgudskjøtt med avgudsdyrkelse er det ikke mulig å spise det med rene intensjoner. De som har kunnskap kan spise det i tro, men den som har en svak samvittighet har ikke denne troen. Derfor kan han ikke gjøre det med gode intensjoner. Det er ikke mulig for ham å spise kjøttet uten å samtidig dyrke avguden. Paulus skriver til romerne om samme tema:

Men den som tviler, er dømt dersom han eter, fordi han ikke gjør det i tro. Alt som ikke er av tro, er synd. (Rom 14:13)

Det Paulus bekymrer seg for er at den som har svak tro skal følge etter de som har kunnskap, men med feil intensjoner, og ved å gjøre det synde mot Gud. Det er den slags anstøt dette kapittelet handler om.

Og det er det vi må ha i tankene når andre påberoper seg retten til å legge bånd på andres samvittighet ved å referere til hva Paulus sier her.

De anstøttes åk

Noen tar anstøt fordi de liker å kontrollere andre. Du trenger ikke å være redd for at du skal lede dem inn i synd, for det har de allerede gjort selv. Og ved å legge bånd på andres samvittighet med vilkårlige lovkrav om mat og drikke, bekledning, utsmykkelse og andre ting, så gjør de også veien vanskeligere for andre. De legger unødvendige åk på andre kristne, og svekker med det andres samvittighet.

Det er andre bibelsteder som passer bedre for de som tar anstøt på denne måten. For eksempel Kolosserne 2:

La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller med hensyn til høytider eller nymånedager eller sabbat! Dette er bare en skygge av det som skulle komme, men selve legemet hører Kristus til. La ingen røve seiersprisen fra dere, om noen prøver på det ved ydmykhet og engledyrkelse, idet han gir seg av med syner, blir oppblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn, og ikke holder fast ved ham som er hodet. Fra ham er det jo legemet vokser Guds vekst, hjulpet og holdt sammen av alle bånd og ledd.  

Når dere er døde med Kristus fra verdens barnelærdom, hvordan kan dere da – som om dere fortsatt levde i verden – la dem legge slike bud på dere: Ta ikke! Smak ikke! Rør ikke!  Dette er bare menneskers bud og lærdommer. For disse tingene er bestemt til å bli brukt og fortært. Slikt har nok ord på seg for å være visdom, med selvvalgt gudsdyrkelse og ydmykhet og mishandling av legemet. Men det er ingen ære verd, og tjener bare til tilfredsstillelse for kjødet. (Kol 2:16-23)

Det kan godt hende de som legger disse budene på deg tar anstøt av friheten din, men da snakker vi om et annet slags anstøt.

To slags anstøt

Anstøtet i 1. Korinterbrev finner sted når en bror med svak samvittighet blir ledet inn i synd ved å følge i fotsporene til en bror som har mer kunnskap enn kjærlighet.

Men denne typen anstøt er når en som liker å legge tunge byrder på andre kristne blir sur når han ikke får det som han vil.

Brødrene Paulus snakker om i 1. Korinterbrev kjennes ved at de gjerne er nyomvendte. De har fremdeles ikke blitt grunnfestet i kunnskapen om Kristus, og har ikke hatt tid til å distansere seg fra livet de hadde før. De opptrer ikke belærende, men følger med og ser på hva du gjør. Og når de følger etter deg stikker det i samvittigheten deres. Kanskje de sier noe om det, slik som de tydligvis har i Korint. Eller kanskje de ikke sier noe, men isteden tar skade på samvittigheten sin og blir dratt tilbake til synden de levde i før fordi de forsøkte å være like fri som deg uten at de hadde tilstrekkelig kunnskap og tro.

I Kolosserbrevet skrev han om de som blåser seg opp med påtatt hellighet ved å følge menneskebud. Du kjenner de på at de syndene de advarer høyest mot er ting som enten aldri har fristet dem, eller ihvertfall ikke har gjort det på lenge. De er opptatt av ytre ting, som hvordan du klipper håret, hvilke klær du bruker og hvilke deler av kroppen de synes det er greit å stikke hull på. Budene deres reflekterer deres egne preferanser mer enn Bibelen.

I stedet for å vokse i tro og kunnskap og innta større frihet i Kristus, så kjører de seg mer og mer fast i sine egne selvpålagte bud om hvilke helligdager man kan feire, og om man bør drikke Mozell når man er på kafé siden det har omtrent samme farge som øl.

Det er en grense for hvor mange mygg man kan sile ut før man begynner å svelge kameler.

Hva hjelper det om man ikke har rørt en kortstokk på 40 år, dersom man har en stolt og fordømmende holdning? Og er det egentlig noe å rose seg av, at man har vandret med Jesus i flere tiår, og fremdeles ikke har tro til å legge en kabal uten å ta skade på samvittigheten sin?

Om du hører hjemme i denne kategorien så behøver du å innse at du antakelig har byttet ut de budene Gud har gitt med dine egne bud som det er enklere å forholde seg til. Og du behøver å be om tro til å gi slipp på dine egne bud og la Guds bud få virke på samvittigheten din isteden.

Og til oss alle; la oss ta vare på friheten vi har i Kristus, og vandre i den så langt som vi har tro og kunnskap til. Men husk at friheten din er lite verdt dersom du ikke har kjærlighet til å legge bånd på deg når de du omgir deg med har en svakere samvittighet.

Kommentarer