Når vi blander veien og målet

11. mai, 2017 av

Hvem er mest hellig av Lise og Arne?

Lise var i gang med sin morgenandakt på samme tid som vanlig: Kl 05:00. Etter et glass med vann var hun på plass med Bibelen sin, Spurgeons «Morning and Evening», sangboken, Lydia Brownbacks «Joy» og en journal der hun skriver sine tanker og bønner. Mange sider, bønner og sanger senere var hun ferdig, og klar for familie og jobb, mens dagen ble avsluttet med kveldsandakt med hele familien. Lise var introvert, så i tillegg til menighet og sin daglige rutine, så hadde hun jevnlige aleneturer ut i naturen, der hun i stillhet søkte samfunn med Gud.

Arne pleide derimot å stå opp kl 07:10, 20 minutter før han var klar på jobb. Han har aldri vært en lesehest, så han fikk ofte lite utbytte av å lese Bibelen. Ofte forstod han heller ikke hva bibeltekstene handlet om. Så i stedet for å lese Bibelen selv, så hørte han på lovsanger, lydbibel og taler. I tillegg var han ofte med kristne venner.

Hvem av disse to er mest hellige? Lise eller Arne?

Flere veier, ett mål

Da jeg satset motbakkeløp var målet alltid å komme først opp til fjelltoppen. Men noen ganger kunne stien dele seg i ikke bare to, men i mange veier. Det som avgjorde løpet var ikke om i seg selv hvilken av disse veiene en valgte (selv om noen kunne være raskere enn andre). Vinneren av løpet ble altså ikke utpekt basert på hvilke stivalg en tok. Det avgjørende var om en kom raskest mulig opp til toppen. Her foretrakk noen stier som var litt lengre, men slakere, mens andre foretrakk stier som var kortere, men desto brattere. Og så lenge stien gikk mot toppen, var ikke nødvendigvis én sti mer riktig enn den andre.

Vi trenger å erkjenne at det finnes litt forskjellige veier til hellighet blant kristne.

Nei, jeg snakker ikke om at noen kristne når hellighet gjennom buddhistisk meditasjon mens andre gjør det ved å lese Bibelen. Men fordi vi har forskjellige personligheter kan vi ofte bruke litt forskjellige midler for å nå hellighet.

Ut fra hva vi leste ovenfor om Lise og Arne har vi ikke grunnlag for å si hvem som er mest hellig, hvem som har kommet lengst i sin vandring. Selv om Lise kan ha de beste rutinene og ha de beste andaktsstundene, så trenger ikke det å produsere hellighet, selv om rutiner for andaktsstunder kan være veldig bra. Lise kan ha hatt den mest perfekte morgenandakten, men komme på jobb og bli fylt med irritasjon, baktalelse og utakknemlighet. Mens Arne kan ha skippet morgenandakten og være fylt med Åndens frukt på jobb og gjennom dagen.

Naturligvis er det ofte slik at en andaktsstund kan være en god hjelp til å bli fylt med tro, takknemlighet og andre gode frukter. Men poenget mitt er at det ikke er en automatikk i det.

Hvorfor hjertet er viktigere enn det ytre

Det avgjørende er ikke de ytre handlingene, men hva som foregår i hjertet. Mens Arne ikke hadde en rutine for andaktsstund kan han gjennom dagen kontinuerlig takke, be, stole på Gud, tenke over hvordan han kan vise kjærlighet til dem rundt seg, tenke på noe han hørte i en tale eller på lydbibelen, eller nynne på en kristen sang.

Det er bedre med friske tenner som kan se litt vasne ut enn et skinnende rent gebiss.

Når vi trår feil

I noen motbakkeløp jeg var med i sprang jeg feil både én, to og tre ganger i løpet av samme løp. Plutselig hadde jeg mistet den opprinnelige stien og var kommet inn på noe som bare lignet en sti. Vi kan vandre feil i vår vandring, i full overbevisning om at valgene vi tar er det beste for vår helliggjørelse. Men det er ikke alle tv-serier som er nyttige, selv om vi rettferdiggjør vår titting med at vi må være relevante. Og det er heller ikke alle miljø vi trenger å oppsøke, selv om vi overbeviser oss selv og andre om at vi skal være et vitne.

Veien tilbake i retning av toppen begynner alltid med erkjennelsen om at en har valgt feil. Dersom jeg ikke erkjente dette i mine løp, ville bare veien tilbake til stien mot toppen bli lenger og lenger. Og dersom ikke vi er kjappe med å erkjenne dette i våre liv, kan veien tilbake bli unødvendig tung.

Veien tilbake begynner med erkjennelsen, og den ender med bekjennelsen. Da er du tilbake på stien, da begynner du med nye ark (1. Joh 1:9).

Heiing fra publikum som stod ved var alltid oppmuntrende og kunne øke yteevnen. I flere løp jeg var med i fikk jeg høre at målet var like ved eller at en konkurrent bare var rett foran og så sliten ut. Slike beskjeder var en adrenalininnsprøytning som kunne avgjøre løpet. Vi trenger å oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger (Heb 10:24). Og da kan det være godt å få høre om mulighetene for seier.

Nå skjedde det aldri, men dersom jeg under et løp skulle få høre at jeg hadde gjort et dårlig stivalg, så hadde ikke dette hjulpet meg dersom jeg hadde løpt opp det fjellet mange ganger før. Da visste jeg selv hva som var raskeste vei opp til toppen for min del.

Som kristne skal vi også være forsiktige med å for sterkt kritisere andres vei til hellighet. Ja, noen er åpenbart på ville veier og trenger rettledning. Noe er tydelig bedre for å oppnå hellighet enn noe annet. Og den som løper trenger et ydmykt sinn for å lytte til en vis kjentmann. Men vi kan ikke bare anta at ens egne stivalg alltid er de beste.

Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kampen vi har foran oss, (Heb 12:1)

 

Kommentarer