Knust av Kjærlighet

1. august, 2017 av

Rundt høsten 2014 ble det kjent blant søsknene at jeg hadde fornektet Jesu navn, og frasagt troen helt. Jeg var blitt overbevist om at jeg aldri hadde kjent Herren, at han aldri hadde gjort et verk i meg slik som Paulus beskriver i Filipperne 1:6,

«… jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.»

Søsknene i troen var sjokkert og såret av dette.

Bekjennelsen

Da jeg var 19 år flyttet jeg til Manchester for å bli med i en menighet. Her fikk jeg høre evangeliet forkynt for meg på en lettfattelig måte, og etterhvert ble jeg ført til omvendelse og tro på Jesus Kristus. Jeg så at Jesus var nok for frelse, og han var villig til å ta imot selv meg, til tross for hvor liten tro jeg hadde. Noen måneder etter omvendelsen, ble det forkynt rundt Johannes 3:14-15. Denne talen var for meg en slags bekreftelse for hva jeg trodde. Det kommer ikke an på hvor nært du er Korset, men at du ser til Korset. Det kommer ikke an på hvor tydelig du ser Korset, men at du ser til Korset for frelse og fred. Det var salig og flott og noe jeg hvilte i – Herren er tilgjengelig og åpen selv for meg, og han er min!

Iver og vekst

Med tiden begynte jeg å få god teologisk innsikt, mer og mer iver for evangeliets sak, og jeg var ambisiøs for Rikets spredning. På utsiden var jeg kanskje det du kan kalle en eksemplarisk kristen. Men på innsiden var det et mørke jeg enda ikke hadde møtt, et opprør jeg ikke hadde kjennskap til.

Våren 2013 fikk jeg besøk av en bror som het Robin fra Tyskland, en lidenskapelig ung mann for Jesu navn. Begeistret fortalte han meg om hvordan han hadde bedt Gud om å virkelig ydmyke ham slik at han kunne forstå Guds nåde enda dypere enn han allerede gjorde. Han kunne bekrefte at dette var noe Herren gjorde for ham, og at nåden var nydelig og det beste Gud kunne gi av seg selv i Kristus. Jeg begynte dermed å be om det samme – «Herre, vis meg hva nåden din faktisk er! Knus meg i fillebiter!»

Møtet med hammeren

Året videre viste seg å bli veldig tungt og uforståelig for meg. Ting fra fortiden hjemsøkte meg, synd som ikke var et problem for meg før ble noe jeg slet med. Mitt møte med meg selv var uutholdelig. Til tross for min teologiske innsikt, følte jeg meg blind og hjelpeløs. Min egen iver kunne ikke hjelpe meg og ambisjonene førte meg ingen steder. Jeg var rådvill og hjelpeløs. Til slutt ble det for mye og jeg klarte ikke å holde ved, jeg fornektet troen og all kjennskap til Jesus som min egen frelser.

I nesten et år gikk jeg rundt i mitt eget mørke, overveldet av min egen ondskap, og kunne ikke tro at Jesus ville ha meg tilbake i det hele. Jeg hadde jo fornektet at jeg i det hele kjente ham, hvordan kan han da ønske å ta imot meg? I dette mørke kom evangeliet til meg igjen, men denne gangen til et sannelig nødig menneske. Men Herren brakte meg ikke hjem enda. Videre traff jeg på en søster i troen, og hun demonstrerte for meg en enkel tillit og tro til Gud og hans løfter, noe Herren brukte som et middel for å dra meg hjem.

«Han reiser den svake opp av støvet...» – Salme 113:7

Etter disse møtene satt jeg til slutt i leiligheten min sent ut på natt, lei av det verden kunne tilby, sliten av byrden loven førte med seg og nødig etter en vedvarende hjelp. Jeg trengte fred med Gud. Jeg visste Jesus var veien til dette, men jeg var fortsatt rådvill. Da ble jeg påminnet om at Bibelen vil gi de nødvendige svarene for frelse, og jeg visste at Johannes-evangeliet var en lett plass å begynne. Etter en liten stund stoppet jeg ved Johannes 1:14,

«… Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Det slo meg, Jesus er full av det som er sant og ekte, også er han full av nåde. Han vil vise meg det som er ekte og sant, men han vil også vise meg nåde og tilgivelse når jeg kommer til ham i det jeg blir avslørt. Denne godheten hadde jeg glemt, men Herren i sin kjærlighet åpenbarte dette på ny til tross for min forkastelse.

«Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?» – Romerne 2:4b

Dette førte meg til å legge meg ned foran Jesus og be om hans veiledning, men fremfor dette tilgivelse for alt det onde jeg hadde gjort mot han. Hvor ellers skal jeg kunne gå for å få livets ord enn til Jesus Kristus? Fra den dagen fram til i dag, hviler jeg i det løftet at Herren skal fullende det verket han begynte når jeg var 19 år, fram til Dommens Dag.

Det er to ting jeg ønsker at du som leser får ut av dette, det er at 1) jeg er ingenting annet enn en synder frelst av nåde, og 2) at Jesus er barmhjertig og nådefull mot svake og håpløse syndere. Det er denne Jesus som inviterer enhver til å komme å søke tilflukt hos ham fra den kommende vrede.

Kommentarer