Hvem er min neste?

22. august, 2017 av

Hvem er min neste?

Det var spørsmålet den lovkyndige stilte. Og det er et spørsmål som fremdeles er like relevant.

Han hadde prøvd å sette Jesus fast med spørsmålet om hvordan han kunne arve evig liv. Et spørsmål Jesus sendte rett tilbake, og spurte hva loven sa.

Den skriftkyndige svarte, som rett var: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv!”

“Gjør det”, sa Jesus.

Det var ikke slik den lovkyndige hadde sett for seg at samtalen skulle gå, og nå befant han seg i en knipe. Og veien ut av den knipa var å definere sin neste som de han stort sett kom godt overens med. De som lignet ham.

Så han spurte Jesus; “hvem er min neste?”

Mange hadde gjort vel i å stille det samme spørsmålet i dag.

Jeg skriver dette bare dager etter at en gruppe som mener at sine neste bare er hvite mennesker arrangerte en marsj i Charlottesville i Virginia som ble møtt av en motprotest av en gruppe som mener at sine neste bare er svarte mennesker og en annen gruppe som mener at sine neste bare er politisk liberale mennesker.

Det tragiske resultatet av konfrontasjonen var at en mann fra den første gruppen kjørte bilen sin inn i en ansamling av medlemmer fra den tredje gruppen og drepte en og skadet 19.

Hendelsen stiller seg inn i en lang rekke av lignende hendelser i USA de siste par årene. Opptøyer i Ferguson som spredte seg til andre byer av gruppen som bare mener bare svarte mennesker er sine neste. Opptøyer på Berkley og andre universiteter fra gruppen som mener bare politisk liberale mennesker er sine neste, og massakren i en kirke i Charleston i South Carolina av en mann som bare mener hvite mennesker er sin neste. I Norge minnes vi Utøya-massakren som ble begått under samme flagg.

Mye trykksverte har gått med i løpet av de siste dagene til å analysere hvilken identitetsgruppe har mest skyld. Det alle synes å være enige om er at man må velge en side, og hvis man ikke er en av dem er man automatisk en av de andre.

De er også enige om at vold og hat mot de andre identitetsgruppene er svaret på alle problemene deres. Det som skiller dem er hvem de anser for å være sin neste.

I Norge har vi ikke helt den samme situasjonen. Ikke fordi vi er frommere enn amerikanerne, men fordi vi er mer homogene. Det er begrenset hva fem millioner vinterbleke sosialdemokrater klarer å komme på å krangle om.

Nå som det nærmer seg stortingsvalg klarer vi riktignok å komme på et par ting vi er uenige om, men ikke nok til å ty til vold. Vi spiser tross alt samme brunost og feirer påske i samme skibakke. Vi hører til den samme identitetsgruppen.

Det er først når andre identitetsgrupper kommer inn i landet at vi begynner å lure på hvem vår neste er. For det kan vel ikke være disse menneskene som snakker andre språk og tilber andre guder.

De som er like forskjellige fra oss som en samaritaner er fra en jøde.

Men i lignelsen Jesus fortalte som svar på dette spørsmålet var nettopp en samaritaner hovedperson. Ikke bare hovedperson, men helten som trekkes fram som et eksempel til etterfølgelse. Samaritaneren var den som viste barmhjertighet.

Det var antagelig den første historien denne fromme jøden hadde hørt der en samaritaner var helten. Samaritanernes religion var basert på mosebøkene, men forkastet profetene. De hadde latt seg påvirke av hedningene rundt seg, og var urene halv-jøder, så foraktet av jøder at de villig gikk lange omveier til fots for å unngå å reise gjennom Samaria.

Lignelsen om den barmhjertige samaritaneren forteller oss ikke hvordan norsk innvandringspolitikk bør se ut, eller hvem som har mest skyld for konfliktene i USA, men den forteller oss at vi som er kristne ikke kan velge hvem som er vår neste.

Vi skylder alle barmhjertighet, enten de er samaritanere, muslimer, nynazister eller politiske bøller. For enten vi liker dem eller ikke, så er de også våre neste.

Og om vi gjør den delen riktig, så blir kanskje ikke de andre spørsmålene så viktige lengre.

Kommentarer