Gud bruker det skrøpelige

13. september, 2017 av

1 Korinterbrevet 1:28-31

«Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud. For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, for at – som skrevet står: Den som roser seg, han rose seg i Herren!»

Svakhet er noe jeg tror alle møter på i en eller annen form i sin vandring med Herren. Noen mer enn andre. Og denne svakheten en kjenner på viser seg på forskjellige vis hos dem som tror. Selv Apostelen Paulus var ikke ukjent for dette, et alminnelig menneske som Gud brukte. Han var preget av sykdom (Gal 4:13), kjente seg fysisk skrøpelig (2 Kor 12:9), og det virker som at han til og med kjente på en form for angst (Rom 8:35). Også den frimodige apostelen Peter, som erklærte til Jesus i sin «sterke» tro, «Om så alle tar anstøt av deg, skal jeg aldri ta anstøt!» (Matt 26:33). Alt som skulle til for å slukke denne «sterke» troen, var en ung tjenestepike. (Matt 26:69-75) Selv en av de store profetene i det Gamle Testamentet møtte sin egen skrøpelighet. Etter å ha sett Gud ydmyke 450 profeter av Ba’al, møtte Elia sin egen svakhet, nemlig frykt for mennesker. Frykten grep fatt på Elia til en sånn grad at han flyktet til fjellet og ønsket sin egen død (1 Kong 19:4).

Når vi med ærlighet ser ut i verden, eller ser innover i menigheten, eller når vi ser inn i oss selv og ser hva som er der, så har vi god grunn til sorg og denne sorgen må anerkjennes. I verden ser vi en sekulær agenda som er både hensynsløs og aggressiv. I den norske menigheten ser vi forkynnere som ikke vil/tør stå frimodig opp for det Skriften legger frem om eventuelle saker, slik som fortapelsen, ekteskapet, frelsen og korset. Menigheten virker å være lammet. Og til sist kan vi se innover i oss selv, og vi møter et mørke og utilstrekkeligheter. I møte med dette ønsker vi at ting skal forandre seg, at verden blir forvandlet av evangeliet, at kirken vekkes til live igjen, og leve et liv preget av lydighet for Jesus. Men en føler seg rett og slett skrøpelig og mismodig, for det er så overveldende!

I møte med vår egen skrøpelighet, er det virkelig ikke grunn til å bli mismodig. Tvert imot, vi burde faktisk fryde oss! I Paulus’ andre brev til korinterne, skriver han i 12:9,

«Men [Herren] sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg.»

Når vi møter vår egen skrøpelighet kan vi i sannhet fryde oss på grunn av at Jesu kraft fullendes og demonstreres i nettopp slike omstendigheter.

Dersom situasjonen din er slik, at du opplever at svakheten din er overveldende og nesten uutholdelig, husk Jesus som omfavnet deg mens du var i synd. På den samme varme måten som han omfavnet den spedalske i Markusevangeliet, en omfavnelse motivert av medynk (Mark 1:40-42). Husk Jesus som ekskluderte den selvrettferdige for å gi et nytt og evig liv til synderen (Luk 5:27-32). Husk på Jesus som inviterer alle som bærer tunge byrder å komme til han for hvile (Matt 11:28-30). Husk på nettopp denne Jesus, for det er han som utvelger det svake for å «gjøre det sterke til skamme.» Jesus vil aldri forlate deg, eller miste deg, eller slutte å be for deg, og ingenting kan heller skille deg fra ham (Matt 28:20; Joh 10:27-29; Rom 8:34-39). Det er i slike omgivelser Herren får den ros og ære han har rett på (1 Kor 1:31).

Vær med godt mot, og strid den gode strid.

 

Kommentarer