De sultne barna i Afrika

21. oktober, 2017 av

Når jeg var liten måtte jeg pent spise opp maten min uten å klage fordi det fantes sultne barn i Afrika. Nå er det jeg som forteller mine egne barn om barna i Afrika hver gang de klager på at de av og til må spise noe som ikke er brødskive med Nutella. Men det har ikke større effekt på dem enn det hadde på meg.

Jeg hører ekkoene av denne formaningen overalt rundt meg i dag.

Viktigere ting?

“Er det ikke andre, viktigere ting kristne kan hisse seg opp over enn hvem som skal få lov til å gifte seg, eller hvor transkjønnede går på do? Det blir begått større uretter i verden. Tusenvis av mennesker sulter ihjel hver dag, men alt dere bryr dere om er hva andre voksne gjør på soverommet. Tenk på de sultne barna i Afrika!”

Om jeg ville gjøre meg vanskelig så kunne jeg kanskje svare at så lenge tusenvis av mennesker sulter ihjel hver eneste dag så må det vel være viktigere ting å snakke om enn hva man opplever at kristne henger seg opp i. Så kunne jeg selv også få en liten smak av den selvtilfredse følelsen man får når man slipper å forholde seg til hva meningsmotstanderen har å si men i stedet kan sable han ned for å ha en mening som handler om nære ting som man kan påvirke i stedet for et fromt ønske om at noen må få gjort noe med disse sultne barna i Afrika.

Jeg kaller det et fromt ønske fordi hungersnød er et problem vi ikke har en realistisk løsning på. Det er forårsaket av et sammensurium av korrupte regjeringer, kriger, og andre komplekse konstellasjoner av synd som selv ikke verdens mektigste har noen reell kontroll over. Det er bare i missekonkurranser du får applaus for å stille deg fram og ønske fred på jord og nok mat til alle. I den virkelige verden trenger vi virkelige løsninger. Og mer klær.

Jesu almisser

Så er det ikke sagt at vi er fritatt fra å gjøre det vi kan med problemet. Vi vet fra Bibelen at Jesus hadde en pengepung som kasserer Judas hadde ansvaret for å distribuere almisser til de fattige fra. Men fra samme vers vet vi at han like godt kunne ha funnet på å kjøpe inn mat og forsyninger til seg selv og disiplene selv om ingen av dem var i ferd med å sulte ihjel.

Siden Judas hadde pengepungen, tenkte noen at Jesus sa til ham: Kjøp inn det vi har bruk for til høytiden! Eller at han skulle gi noe til de fattige.

(Joh 13:29)

Jesus hadde en ekte empati, manifestert i form av gavmildhet til de som ikke hadde noe. Det var et bevisst valg fra Jesu side, som vi bør ta til oss. Om ikke hans andre kall var for viktig til at han kunne ha noe til overs til de fattige, så er ikke vårt kall det heller. Men de fattige var ikke en altoppslukende besettelse. Det må vi også ta lærdom fra.

Kanskje den mest berømte sitatet om fattigdom fra Jesus er det han sier i Johannes 12:8, her gjengitt med litt kontekst fra de foregående versene.

Maria tok da et pund ekte, meget kostbar nardus-salve og salvet Jesu føtter, og hun tørket hans føtter med sitt hår. Og huset ble fylt av salvens duft. Da sier Judas Iskariot, en av disiplene hans, han som skulle komme til å forråde ham: Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige? Men dette sa han, ikke fordi de fattige lå ham på hjertet, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde kassen, og han tok av det som ble lagt i den. Jesus sa da: La henne være! Hun har gjemt den til dagen for gravferden min! For de fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid

(Joh 12:3-8, min uthevning)

Hjertet bak kritikken

Tre hundre denarer var omtrent en årslønn. Nok til å brødfø mange fattige. Judas inntok den moralske høygrunnen og sa “Tenk på de sultne barna i Betania, Jesus”. Ikke fordi de fattige lå ham på hjertet men fordi han tenkte på almissene han kunne gi seg selv med det beløpet.

Det samme gjør dagens kritikere når de doserer om at penger som blir brukt til kirkebygg, og oppmerksomhet som blir viet til motkulturelle kristne formål burde ha gått til de fattige. Ikke fordi de har nok omsorg for de fattige til å åpne sin egen lommebok, men fordi de ikke kan tåle at Guds arbeid ha framgang.

“De fattige har dere alltid hos dere”, svarte Jesus. “Men meg har dere ikke alltid”.

Tre hundre denarer var mye penger, men mangel på penger er ikke rotårsaken til fattigdom. Det er bare et symptom. Et symptom som noen mynter i hånden kan lindre en liten stund, men som alltid kommer tilbake så lenge det finnes korrupsjon, grådighet, latskap og annen synd. De fattige vil alltid være der. Noen på grunn av sin egen synd og noen på grunn av andres synd. Men det som lå Maria tyngre på hjertet var å vise sin takknemlighet til Jesus og gi ham ære. Og hun ble æret av Jesus for det.

Et uholdbart krav

Fra et rent retorisk synspunkt tar det seg alltid bedre ut å belære andre om hva som er viktigst enn å svømme mot strømmen av sekularisering og frafall i samfunnet og gi ære til Jesus. Men jeg tviler på om det er noen som ønsker å leve i et samfunn som konsekvent forsømmer alt annet for å bare angripe verdens største problem.

Det finnes mange problemer i verden, og ingen av dem, med ett enkelt unntak, er det viktigste. Om vi så kunne enes om hva dette problemet var; er det virkelig noen som vil si det er uetisk å løse noen av de problemene som faktisk lar seg løse først? Skal vi la seriemorderen som dreper bare ett enkelt menneske hver dag få fortsette fordi det er underordnet så lenge mange tusen dør hver dag av sult? Da ville det ikke ta lang tid før vi fikk flere problemer som kunne konkurrere om tittelen som verdens største.

Som kristne har vi også et noe annet perspektiv på hvilket problem som er det største. Alle andre problemer kan spores tilbake til det som skjedde når Adam og Eva falt i synd, og spiste av frukten fra det forbudte treet. Det største problemet er ikke krig, sult eller hat. Det er synd.

Finnes det da viktigere ting Kristne kan gjøre enn å konfrontere synd, først og fremst i oss selv og oss i mellom, og deretter i verden som helhet? Her må svaret fra oss være et tydelig “Nei”.

Kommentarer