De 95 Tesene – Del 1

2. november, 2017 av

31. Oktober 1517 gikk den da ukjente katolske munken Martin Luther opp til Wittenberg domkirke, og hang opp sine 95 teser på kirkedøren. Han ønsket en saklig og akademisk diskusjon rundt de punktene han brakte opp, men i stedet førte det med seg at alle i nærområdet fikk lest disse tesene. Denne munken holdt kirken svært kjær og ville ikke splitte kirken, men reformere den – han søkte en evangelisk fornyelse av den romerske kirken. Martin Luther ble de kommende årene forsøkt presset til å trekke tilbake utsagnene sine, noe han ved Guds nåde ikke gjorde. De 95 tesene er skrevet av en katolsk Luther, som forklarer hans forventninger ovenfor paven og selve avlaten.

Svært få kristne vet hva Luther faktisk naglet opp for 500 år siden. Av den grunn publiserer vi de 95 tesene til minnes om vår bror i troen, for å minnes hva som egentlig startet hele reformasjonen. Tesene har blitt delt opp i tre seksjoner med hver sine oppsummeringer.

 

Tese 1. Da vår Herre og Mester Jesus Kristus sa: Gjør bot etc. (Matt 4, 17), ville han at hele den kristnes liv skulle være bot.

Tese 2. Dette bibelstedet kan ikke forståes om den sakramentale boten (altså om skriftemålets og de fyldestgjørende gjerningenes bot, som administreres av presteembetet).

Tese 3. Men Kristus siktet heller ikke bare til den indre bot. For den indre boten er ingen bot dersom den ikke også har virkninger utad slik at kjødet blir prøvd og undertrykt på forskjellige måter.

Tese 4. Syndestraffen varer derfor like lenge som hatet mot oss selv (som er den sanne indre bot): nemlig helt fram til himmelrikets port.

Tese 5. Paven hverken vil eller kan ettergi andre syndestraffer enn dem han selv har pålagt enten ut av egen avgjørelse eller med grunnlag i kirkeretten.

Tese 6. Paven kan ikke ettergi noen skyld, men kun erklære og stadfeste at den er ettergitt av Gud. Bare i slike tilfeller som faktisk er reservert for paven, kan han tilgi; og om man forakter disse tilfeller, bli ens skyld fullt ut stående ved lag.

Tese 7. Gud ettergir ikke noe menneske dets skyld uten samtidig å henvise det til i alle ting ydmykt å underkaste seg presten, Guds stedfortreder.

Tese 8. De kirkelige botsreglene er bare pålagt de levende; de døende kan ikke pålegges noe ut fra disse reglene.

Tese 9. Derfor handler Den hellige ånd gjennom paven vel med oss når han i sine dekreter alltid gjør unntak for døden og for den ytterste nød.

Tese 10. Uforstandig og ikke handler de prestene som pålegger døende mennesker kirkerettslige botsøvelser som skal utføres i skjærsilden.

Tese 11. Den lære at man skulle kunne omgjøre en kirkerettslig straff til en straff som skal sones i skjærsilden, er ukrutt som må være sådd mens biskopene har sovet.

Tese 12. I gammel tid ble de kirkerettslige straffene pålagt ikke etter, men før syndsforlatelsen; som prøver på den sanne anger.

Tese 13. De døende innfrir gjennom døden alle botsforandringer, og er allerede som døde å regne for de kirkelige rettsreglene, idet de er løst fra deres rettskrav.

Tese 14. Ufullkommen fromhet eller kjærlighet hos den døende fører nødvendigvis med seg stor frykt; desto større jo mindre fromheten eller kjærligheten er.

Tese 15. Denne frykten g skrekken er i seg selv nok (for nå å tie om andre ting) til å utgjøre skjærsilden straff, ettersom den kommer fortvilelsens skrekk nær.

Tese 16. Helvete, skjærsild og himmel synes å forholde seg til hverandre som fortvilelse, randen til fortvilelse og sikkerhet.

Tese 17. Det later til å være nødvendig for sjelene i skjærsilden at skrekken avtar parallelt med at kjærligheten tiltar.

Tese 18. Det synes ikke å være bevist hverken ved fornuftsgrunner eller ved Skriften at sjelene (i skjærsilden) befinner seg i en tilstand der de ikke kan oppnå fortjenester eller øke sin kjærlighet.

Tese 19. Heller ikke synes det å være bevist at sjelene (i skjærsilden), eller i det minste ikke alle sjelene (der), er sikre og trygge på sin egen salighet; selv om vi er aldri så sikre på dette punktet.

Tese 20. Med «full ettergivelse av alle straffer» mener paven ikke «alle» uten videre, men bare de straffene som er pålagt av ham selv.

Tese 21. De avlatshandlerne som sier at mennesket blir løst og frelst fra all straff gjennom pavens avlat, farer derfor med vranglære.

Tese 22. Paven ettergir ikke sjelene i skjærsilden noen straff som de ut fra de kirkelige rettsregler burde ha sonet i dette liv.

Tese 23. Dersom det i det hele tatt er mulig at noe menneske kan bli ettergitt absolutt all straff, så er det i hvert fall sikkert at dette kun kan gjelde de helt fullkomne, det vil si uhyre få.

Tese 24. Derfor må nødvendigvis størstedelen av folket bli lurt gjennom det uforbeholdne og strålende løftet om å løses fra straffen.

Tese 25. Enhver biskop og prest har i sitt bispedømme og sogn en like stor makt over skjærsilden som det paven rent generelt har.

Tese 26. Paven handler helt rett når han lar sjelene (i skjærsilden) få ettergivelse ikke gjennom bruk av nøkkelmakten (som han (her) ikke har), men i form av forbønn.

Tese 27. De forkynner menneskelære, de som sier at sjelen flyr ut (av skjærsilden) så snart pengestykket klinger i kista.

Tese 28. Det er klart nok at profitt og griskhet kan øke når pengestykket klinger i kista. Men kirkens forbønn er ene og alene avhengig av Guds vilje.

Tese 29. Hvem vet om alle sjelene i det hele tatt ønsker å bli befridd fra skjærsilden? Noe annet fortelles jo om den hellige Severin og den hellige Paschal.

Tese 30. Ingen kan være sikker på sin egen anger, at den er rett og sann; og enda mindre kan man være sikker på at en full ettergivelse følger som konsekvens av angeren.

Tese 31. Likeså sjelden som det er med en som gjør rett og sann bot, likeså sjelden er det med en som på rett og sann måte mottar avlat; det vil si uhyre sjelden.

Tese 32. De som på grunnlag av avlatsbrev regner seg som sikre på sin egen frelse, vil bli evig fordømt; – både de selv og deres lærere.

Tese 33. Man må vokte seg vel for dem som sier at pavens avlat er en uvurderlig Guds gave som forsoner mennesket med Gud.

Tese 34. For avlatens nåde refererer seg kun til straffer som henger sammen med botssakramentenes fyllestgjørelse; straffer som er forordnet av mennesker.

Tese 35. De som lærer at det ikke er nødvendig med anger for å kjøpe sjelene fri (fra skjærsilden) eller for å kjøpe avlatsbrev, fører ukristelig tale.

Oppsummering av tesene:

Dette er like relevant i dag som det var for 500 år siden, nemlig at omvendelsen er ikke en engangshendelse, men noe som vi tar for oss hver dag frem til vi når herligheten. Med sitt utgangspunkt i Matteus 4:17, begynner Luther med at bot, altså omvendelse, ikke er en engangshendelse, men noe som preger hele den kristnes liv. Tilgivelsen får en kun fra Kristus alene, og er ikke noe som ikke kan gis til dem som allerede er døde. Prestene og paven kunne bare bekrefte de løftene som allerede var gitt kirken, poengterer Luther videre.

Kommentarer