6. november, 2017 av

I forrige del, gikk Luther gjennom hva sann omvendelse innebar. I tillegg at tilgivelsen fantes i Kristus alene, og paven og prestene kunne bare bekrefte løftene som allerede var gitt kirken, ved skriften. Vell og merke at Luther på dette tidspunktet trodde på skjærsilden, noe han med tiden forkastet.

 

Martin Luther fortsetter:

Tese 36. Enhver sant og rett angrende kristen har fordring på full ettergivelse både av straff og skyld – også uten avlatsbrev.

Tese 37. Enhver sann kristen, hva enten levende eller død, har del i alle Kristi og kirkens goder; dette blir gitt av Gud også uten avlatsbrev.

Tese 38. Man skal likevel på ingen måte forakte den ettergivelsen og andelen som paven gir, for dette er (som jeg har sagt) tilsigelse av guddommelig tilgivelse.

Tese 39. Således er det særdeles vanskelig, endatil for de lærdeste teologer, på en og samme tid å fremheve overfor folk både hvor betydelig avlaten er og hvor viktig angeren er.

Tese 40. Den sanne anger oppsøker og elsker straffen, mens store mengder avlat gjør at man hater straffen, eller gjør i det minste en slik holdning nærliggende.

Tese 41. Med forsiktighet skal man forkynne den apostoliske avlat, slik at folk ikke skal misforstå dithen at avlaten er å foretrekke fremfor de andre gode kjærlighetsgjerningene.

Tese 42. Man skal lære de kristne at pavens mening ikke er at det å løse avlat på noen måte skulle kunne sammenlignes med barmhjertige gjerninger.

Tese 43. Man skal lære de kristne at den som gir til den fattige eller låner til den som er trengende, handler bedre og riktigere enn den som løser avlat.

Tese 44. For gjennom kjærlighetsgjerninger øker kjærligheten slik at mennesket blir bedre, mens det gjennom avlat ikke blir bedre, men bare mer fri fra straff.

Tese 45. Man skal lære de kristne at den som ser en trengende, men overser ham og i stedet bruker det han har til avlat; et slikt menneske skaffer seg ikke pavens avlat, men i stedet Guds forbitrelse.

Tese 46. Man skal lære de kristne at det å kjøpe avlat er å betrakte som en fri sak, og ikke som noe påbud.

Tese 47. Man skal lære de kristne at den som ikke eier i overflod har plikt til å holde det han har tilbake til sitt eget hus og hjem og ikke hive det ut til avlat.

Tese 48. Man skal lære de kristne at paven i forbindelse med utdelingen av avlat har et større behov og derfor også et sterkere ønske om at man ber oppriktig for ham enn om at man gir ham håndgripelige pengesummer.

Tese 49. Man skal lære de kristne at pavens avlat er nyttig dersom man ikke setter sin lit til den, men høyst skadelig dersom den fører til at frykten for Gud går tapt.

Tese 50. Man skal lære de kristne at om paven hadde kjent til hvordan avlatshandlerne driver med pengeutpressing, så ville han heller at Peterskirken skulle forsvinne i aske, enn å få den bygd opp av hud, kjøtt og bein fra sine egne får.

Tese 51. Man skal lære de kristne at paven som seg hør og bør hadde vært villig til å selge Peterskirken (dersom det var nødvendig), og gi pengene til mange av dem som en del av avlatshandlerne får lokket dem ut av.

Tese 52. Et håp om frelse som bygger på avlatsbrev er tomt, og det selv om avlatshandleren, ja, om paven selv skulle ha gitt sin sjel som pant for brevet.

Tese 53. Fiender både av Kristus og av paven er de som for avlatsprekenens skyld befaler at Guds ords forkynnelse helt skal opphøre i andre kirker.

Tese 54. Det skjer urett mot Guds ord når man i en og samme preken ofrer like mye eller mer tid på avlaten som på det.

Tese 55. Pavens mening må nødvendigvis være at dersom avlaten (som er ytterst lite gode) blir feiret med en klokke og en enkelt gang med utsmykning og seremonier, så må evangeliet (som er det største gode) forkynnes med hundre klokker og med hundre folk av utsmykning og seremonier.

Tese 56. Kirkens skatter, som paven tar avlaten fra, er hverken klart nok bestemt eller tilstrekkelig kjent blant Kristi folk.

Tese 57. Der er klart nok at det ikke kan dreie seg om jordiske og timelige skatter, for slike pleier mange av avlatspredikantene ikke så lett å slippe fra seg, men snarere å samle sammen.

Tese 58. Heller ikke kan det være tale om Kristi og de helliges fortjenester, for disse har til alle tider, uavhengig av paven, virket til nåde og kors for det indre mennesket, til død og helvete for det ytre.

Tese 59. Den hellige Laurentius sa at kirkens skatter var kirkens fattige, men han talte ut fra bruken av ordet på den tiden.

Tese 60. Uten altfor stor dristighet hevder vi at det er kirkens nøkler (gitt i kraft av Kristi fortjeneste) som er denne skatten.

Tese 61. For det er klart at pavens makt alene er tilstrekkelig når det gjelder ettergivelse av straff og i spesielle forbeholdte tilfeller.

Tese 62. Kirkens sanne skatt er likevel Guds æres og nådens høyhellige evangelium.

Tese 63. Men denne skatten er med god grunn forhatt, for den tar de første og gjør dem til de siste.

Tese 64. Avlatens skatt er derimot kjærkommen, for den tar de siste og gjør dem til de første.

Tese 65. Derfor er evangeliets skatter et garn, som man i gammel tid brukte til å fiske rike mennesker med.

Tese 66. Og avlatens skatter er et garn som man i våre dager bruker til å fange menneskers rikdom i.

Tese 67. Avlaten, som avlatspredikantene roper ut som den høyeste gave, kan faktisk også forstås som sådan når det gjelder evnen til å fremme økonomisk rikdom.

Oppsummering av tese 36 – 67:

Han fortsetter med å forklare hva ekte anger er, blant annet ved å si, «Den sanne anger oppsøker og elsker straffen, mens store mengder avlat gjør at man hater straffen, eller gjør i det minste en slik holdning nærliggende.» (Tese 40)  Luther tar også for seg hvorvidt en kan gjøre seg fortjent til syndstilgivelse, og aviser at troen på at et avlatsbrev, selv fra paven, kan gi ekte visshet om frelse. Videre poengterer han at det er i samsvar med Guds kjærlige vilje at du heller gir pengene til de fattige, enn at du kjøper avlat fra prestene. Martin Luther var faktisk av den overbevisning at paven ville være enig med innvendingene, noe som viste seg å være sørgelig feil.

Kommentarer