11. november, 2017 av

Fra tese 1 til tese 67 har Luther vært gjennom omvendelsens sanne vesen, paven og prestenes rolle i møte med syndsforlatelse og hvor ugudelig det hele avlatshandelen i grunn var. Luther var av den oppfatning at paven ville se innvendingene og i sannhet være enig med ham.

Martin Luther avslutter:

Tese 68. Men dens verdi er minimal når man sammenligner den med Guds og korsets nåde.

Tese 69. Biskopene og prestene er forpliktet til med all mulig ærbødighet å slippe til de apostoliske avlatshandlerne.

Tese 70. Men de er desto mer forpliktet til å bruke alle øyne til å undersøke og alle ører til å lytte for å finne ut om avlatshandlerne forkynner sine egne fantasier i steder for sitt pavelige oppdrag.

Tese 71. Fordømt og forbannet være den som taler mot den apostoliske avlatens sannhet.

Tese 72. Men velsignet være den som trer inn mot avlatspredikantenes egenrådige og lettferdige tale.

Tese 73. Liksom paven med rette bannlyser dem som finner på forskjellige tiltak til skade for avlatshandelen,

Tese 74. – slik er det desto mer hans hensikt å lyse i vann dem som under påskudd av avlaten driver sin virksomhet til skade for den hellige kjærlighet og sannhet.

Tese 75. Det er galskap å mene at den pavelige avlaten er så stor at den skulle kunne frigi et menneske selv om det skulle ha begått den utenkelige misgjerningen å skjende Guds mor.

Tese 76. Tvert imot vil vi påstå at den pavelige avlaten ikke engang er i stand til å oppheve den minste tålelige synd for så vidt som det gjelder denne syndens skyld.

Tese 77. Når det sies at ikke engang St. Peter, om han bare hadde vært paven, ville vært i stand til å dele ut noen stor nåde – så er det blasfemi både mot den hellige Peter og mot paven.

Tese 78. Tvert imot vil vi hevde at både han og enhver pave har en stor nåde å dele ut av, nemlig evangeliet, kraftige gjerninger, nådegaver til å hjelpe etc. slik det sies i 1. Kor 12 (v. 28).

Tese 79. Å si at avlatskorset med det pavelige våpen som stilles opp for alles øyne, kan likestilles med Kristi kors, er blasfemi.

Tese 80. De biskoper, prester og teologer som tillater at slikt blir talt åpent ut til folk, vil måtte avgi regnskap for dette.

Tese 81. Denne frekke avlatsforkynnelsen gjør at det ikke engang for lærde menn blir lett å redde og forsvare ærefrykten for paven mot falske rykter og skarpsindige spørsmål fra lekfolk.

Tese 82. Dersom det er slik at paven løser en uendelig mengde sjeler fra skjærsilden på grunn av elendige penger beregnet til kirkebygning – altså en meget svak grunn -; hvorfor beveges han ikke da av den aller helligste kjærlighet og av sjelenes dype nød – altså av den beste grunn man kan tenke seg – til å tømme hele skjærsilden?

Tese 83. Hvorfor feires fremdeles dødsmesser og årlige minnedager for de døde, og hvorfor gir ikke paven tilbake eller tillater tilbakegivelse av stiftelser som er opprettet for de døde, når det jo er galt å be for dem som allerede er forløst (gjennom avtalen)?

Tese 84. Hva er det for slags ny fromhet fra Gud og paven, hvor man tillater at et ugudelig og fiendtlig menneske for penger løskjøper en som er gudfryktig og elsket av Gud, mens man derimot ikke lar seg bevege av denne gudfryktige og elskede sjelens egen nød til å løskjøpe den ut fra ren kjærlighet.

Tese 85. De kirkelige botsreglene har nå faktisk i lang tid, ved ikke å ha vært i bruk, vært å anse som døde og maktløse. Hvorfor kan man da fremdeles, som om de i høy grad skulle være levende, bli løst fra dem mot penger ved innvilgelse av avlat?

Tese 86. Hvorfor kan ikke paven, som i våre dager har rikdommer større enn den rikeste Krassus, bygge i alle fall denne ene Peterskirken for sine egne penger, heller enn for pengene til de fattige troende?

Tese 87. Hva kan paven ettergi eller gi del i når det gjelder dem som gjennom en fullkommen anger uten videre har krav på full ettergivelse og delaktighet i alle gode dager?

Tese 88. Hva kunne vel skje som var bedre for kirken, enn at paven ikke som nå en enkelt gang (i avlaten), men i stedet hundre ganger om dagen gav de troende ettergivelse og delaktighet?

Tese 89. «Siden paven jo i forbindelse med avlaten er mer interessert i sjelens frelse enn i pengene, hvorfor opphever han da avlatsbrev og avlatserklæringer som han tidligere har utstedt – når disse tross alt fremdeles er virksomme?»

Tese 90. Å ville holde disse høyst betenkelige argumentene fra lekfolket i tømme med ren makt, og ikke gjendrive dem med motargumenter, er å stille kirken og paven fram for fiendene til latter, og å gjøre kristenheten ulykkelig.

Tese 91. Om avlaten var blitt forkynt etter pavens ånd og egentlige mening, ville alle disse innvendingene være lette å besvare: ja, de ville ikke bety noe i det hele tatt.

Tese 92. Bort, derfor, med alle de profetene som sier til Kristi folk: «fred, fred»; og det er ingen fred.

Tese 93. Men la det gå vel med alle de profetene som sier til Kristi folk: «Kors, kors»; og der er ikke noe kors.

Tese 94. De kristne bør oppfordres til a streve for å følge etter sitt hode Kristus gjennom straff, død og helvete.

Tese 95. Og slik snarere satse på å gå inn i himmelriket gjennom mye lidelse enn gjennom fredens trygge sikkerhet.

Oppsummering av tese 68 – 95:

Luther fortsetter med avlatens verdiløshet. Luther tar et kraftig oppgjør med selve avlatshandelen, om hvordan den med enten penger eller gjerninger kan aktivere syndsforlatelse og nåde. Jesu Kristi død på korset er nok og tilstrekkelig, og det eneste grunnlaget for at Gud gir nåde. Luther avslutter med sterke innvendinger mot avlatshandelen, og sier at veien til salighet er smal, og porten inn er trang. De neste årene etter tesene ble publisert, toppet konflikten seg mellom paven og Luther og hans etterfølgere (også kalt lutheranere).

I 1520 fikk Luther tilsendt en bulle (pavelig erklæring) fra Pave Leo X, hvor han ble befalt å fornekte evangeliet, om at frelsen kom ved Jesus Kristus var ved troen alene. Martin kunne ikke fornekte den nåde han Gud hadde åpenbart for ham ved Skriftene alene, og som et resultat satte fyr på denne bullen.

Kommentarer