Ta ansvar, mann, og finn mening med livet

28. februar, 2018 av

Ordene kommer fra Jordan Peterson, en kanadisk psykologiprofessor. Vel, det er kanskje mer riktig å kalle det en parafrase, men det er definitivt hans budskap. Han påpeker at mange unge menn føler at livet deres er meningsløst, så de gir bare opp. De ender opp som single menn som driver dank, spiller playstation og gjør ingenting. Og han mener altså at problemet bunner i at de ikke har, eller kanskje ikke tar ansvar. De er blitt fortalt at de må kreve sin rett. Men rett er ingenting uten ansvar. Og livet er meningsløst uten ansvar. Derfor er ikke problemet først og fremst at du må kreve din rett, det er ikke å få tak i så mye som mulig, men å ta ansvar. For når du tar ansvar for noe, da får livet mening (eller noe slikt – du kan sjekke ut budskapet hans her om du vil).

Men dette er ikke noe nytt for den kristne – det burde ihvertfall ikke være det. Til alle tider har vi visst at hardt arbeid for noe du føler er viktig, gir mennesket en følelse av betydning og derfor at livet deres utgjør en forskjell for noen. Et av de områdene hvor dette historisk sett har vært mest synlig, naturlig nok, har vært i relasjon til familien. Mannen kjente et ansvar for sin kone og sine barn, så han tok den jobben han kunne få.

Og han arbeidet hardt.

Hvorfor? Arbeidet kunne være kjedelig. Tungt. Dårlig betalt. Allikevel ble han værende. År ut, år inn. Selv om arbeidet var kjedelig, tungt, dårlig betalt og farlig, så ville han likevel ikke gi opp og gå hen og ta livet sitt. Hvorfor la han seg ikke ned for å dø? For mange i dag må livet hans ha fortonet seg som meningsløst og tomt. Hvorfor fortsatte han dag ut og dag inn? Fordi noen trengte pengene han tjente. Noen trengte hans muskler, hans innsats, hans dedikasjon, hans tilstedeværelse. Noen var avhengig av han.

Kort fortalt: Noen trengte han.

Sett i lys av dette blir kvinnefrigjøringen å regne som et større slag mot mannens rolle og identitet. For kvinnefrigjøringen handlet om at kvinnen skulle frigjøre seg fra mannen. Først trengte hun han ikke lenger økonomisk. Dernest kom den seksuelle frigjøringen og hun trengte han ikke lenger moralsk. Så kom rolle-frigjøringen, hvor han ikke lenger trengs for å lede. Kvinnen har gjort sitt inntog i politikken, i styrerommene og i forsvaret. Han trengs ikke lenger for å lede an. Og alt dette dreper mannen.

Kort fortalt: Han trengs ikke lenger.

Så hva skal han gjøre? Han blir en svekling. Han blir en tøffel. Eller en Peter Pan, gutten som aldri ble voksen. Han krangler aldri. Han tar aldri tøffe avgjørelser. Han opptrer aldri farlig eller litt stump. Han er myk og snill. En kastrert hankatt som blir feit og krøller seg opp i sofaen. Så ender det i skilsmisse (om han i det hele tatt blir gift). Og her er det som virkelig svir – det er hun som gjør det slutt (i 2 av 3 tilfeller). Og han har aldri lært seg å slåss, så han sitter og sutrer i sofaen.

Med andre ord: Hun er mannen.

Hør her, jeg er ikke ute etter å ta mannen (og ihvertfall ikke kvinnen – til det er jeg for smart). Men jeg forsøker å vekke fighteren i deg. Noen menn tror det er kvinnen som er fienden; at hun har kastrert han. Unnskyld meg, men tenker du slik så trengte du absolutt ingen hjelp fra kvinnen for å miste manndommen. Du kan ikke skylde på noen andre enn deg selv. Gud skapte deg til å ta initiativ og være den første til å gå i krigen. Den første til å ta ansvar. Den første til å ofre sin egen komfort og sin egen stolthet. Du har enhver mulighet å være en mann. Men hvor i Bibelen finner du dette, Håkon?

Hos Jesus.

Som mannfolk er Han det ultimate forbilde vårt. Han var ikke bare det fullkomne menneske. Han var også den fullkomne mannen. Og kvinnene elsket Han. Bibelen forteller oss at mange kvinner fulgte Han. De pratet med Han; de tilba Han; de tjente Han; de stod ved Hans side når mennene svikte og stakk; de var de første til graven. Hvorfor? Fordi Han var slik en mann var ment å være. De følte seg ikke truet rundt Han. De følte seg ikke bundet. De følte seg ikke sett ned på eller utnyttet. Hvorfor?

Fordi Jesus elsket dem for hvem de var, ikke for det Han ønsket de skulle være.

Han forsøkte ikke å tvinge dem inn i en spesiell rolle. Han så gjennom de og elsket dem like fullt slik de var. Jesus, som Bibelen sier at verden ble skapt ved og for, visste, og vet selvsagt, hvordan kvinnen er skrudd sammen. Husker du den samaritanske kvinnen ved brønnen som Jesus møtte en varm sommerdag på vei til Galilea? Etter en lengre samtale ender hun med å returnere til landsbyen sin og formidler til alle som vil høre at hun har møtt en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Jesus så tvers gjennom henne og elsket henne likevel (les gjerne selv i Johannes 4). Hun kjente seg respektert, sett, elsket for den hun var. Ikke fortell meg at Jesus ikke forstod seg på kvinner og at vi ikke har noe å lære her…

La meg avslutte med å minne deg på hva Gud gjorde da Han skapte mannen og kvinnen, da Han la grunnsteinen for hvordan vi skulle fungere som mann og kvinne. Det er selvsagt et spekter av ulike personligheter med ulike gaver, styrker og talenter. Allikevel er det visse trekk som står fast. Da Gud hadde skapt Adam, så gir Herren han umiddelbart en oppgave. Han setter han i hagen og gir han ansvaret for den. Han gir Adam noe å gjøre og ta ansvar for. La meg sitere det for deg fra første Mosebok kapittel 2 vers 15:

Så tok Herren Gud Adam og satte Ham i Edens hage så han kunne dyrke den og ta var på den.

Viss Adam som var perfekt ble skapt for å ta vare på en hage, et hjem, hvordan kan vi da tro at det er annerledes for oss? Jesus selv underordnet seg Guds skaperordning. Et av de bildene som Jesus bruker om seg selv og sin tjeneste, er at Israel er Guds vingård og Jesus er kommet for å sette den i stand igjen.

Jeg vil slutte med å atter en gang peke på Jesus. Ingen har noensinne tatt et større ansvar enn det Han gjorde og ingen har heller levd et mer meningsfylt liv. Jesus gav avkall på alt sitt eget og ble en tjener. Så tok Han ansvar for all verdens synd og lidelse og tok det på seg selv å betale prisen for alt sammen. Hver en synd, hver en lidelse, hver en ond og uren tanke. Jesus tok ansvar for alt sammen selv om det ikke var hverken Hans skyld eller Hans ansvar.

Men på grunn av kjærlighet gjorde Han det til sitt ansvar.

Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik som også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud. – Efeserne 5.1-2