Ikke legg ord i Guds munn

6. mars, 2018 av

Spørsmålet om hvorvidt den profetiske nådegaven fremdeles er virksom i dag, eller om den utgikk etter at apostlenes og profetenes grunnvoll var ferdig lagt, har vært et stridsemne kristne imellom i århundrer. Derfor kan jeg godt forstå det dersom eventuelle lesere fra den karismatiske leiren som har våget seg forbi tittelen på artikkelen leser disse ordene i forsvarsmodus.

Men dette er ikke et angrep, men en invitasjon fra en som ikke passer helt inn i noen av leirene til å plante et flagg sammen som brødre og søstre i troen.

Det jeg tror kristne på begge sider—og imellom—kan enes om er det som står i 2. Peter 1:21:

For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd.

Basert på det håper jeg vi kan stå sammen om dette:

Å fremstille våre egne ord og tanker som et budskap fra Gud når vi ikke har mottatt disse ordene ved åpenbaring fra Gud er en synd mot Gud og mot mottakerne av budskapet.

Det kan diskuteres hva “drevet av Den Hellige Ånd” innebærer. Men siden Peter stiller det opp som en motsetning til å tale ved egen vilje, så det er i det minste tydelig at det betyr mer enn at det “kjennes riktig ut” eller “høres ut som noe Gud ville ha sagt”. Spesielt er det grunn til å være mistenksom dersom budskapet samsvarer godt med vår vilje og våre egne personlige tanker om saken.

5 Mosebok 18:20 har en sterk advarsel til de som legger ord i Guds munn:

Men den profet som i overmot drister seg til å tale noe i mitt navn som jeg ikke har befalt ham å tale, eller som taler i andre guders navn, den profeten skal dø.

Mange karismatikere har tatt til seg alvoret i dette, og lagt seg på en mer forsiktig linje hvor de sier noe i retning av “jeg føler at Gud viser meg at…”

De ser ikke disse åpenbaringene som en profeti som faller under det som står ovenfor, men heller som “kunnskaps tale” eller “visdoms tale” som er åndelige gaver nevnt i 1 Korinterbrev 12.

De tolker disse gavene som at Den Hellige Ånd virker i dem slik at de “kjenner på seg” noe som ikke er synlig for alle andre. Denne åndelige intuisjonen er ikke tydelig nok til å si “Gud har talt”, så de beskriver en følelse av hva de tror Ånden viser dem. Samtidig erkjenner de at det er en viss risiko for at deres egne tanker og følelser også kan spille inn.

Her er det på sin plass å anerkjenne at det er en mye klokere tilnærming enn “Gud sa jeg skulle si til deg…” Men samtidig er det noen spørsmål jeg vil oppmuntre deg til å stille deg selv før du bærer fram et visdomsord eller kunnskapsord.

  • Hvis jeg sier at jeg føler ordene mine er fra Gud, kan det føre til at mottakeren kan legge for mye vekt på det jeg sier dersom jeg tar feil?
  • Kan det hende at mottakeren vil føle seg forpliktet til å bekrefte og validere åpenbaringer som ikke stemmer for å unngå å sette meg i forlegenhet?
  • Hva er motivasjonen min for å nevne at jeg tror dette er fra Gud? Er det nødvendig for å være til nytte for mottakeren? Er jeg opptatt av at andre oppfatter meg som åndelig?

Noen ganger vil svarene du gir lede deg til en annen tilnærming. Kanskje en privat samtale over en kaffekopp der du stiller noen spørsmål for å finne ut om situasjonen er slik du tror, kanskje en oppmuntring og påminnelse om hvem de er i Kristus, eller kanskje en tekstmelding med et passende bibelvers i rett tid.