Hva kan vi lære av ikke-kristne?

19. april, 2018 av

En av filosofiene som har fått en stor oppblomstring de siste årene er stoisme. Stoikerne hadde sin storhetstid i antikken, og la vekt på menneskets frihet og ansvar for å tenke og handle rett uavhengig av ytre omstendigheter. Noe av det viktigste var å skille mellom hva som hendte i det ytre, som en ikke har noe kontroll over, og hva en tenker og føler i ens indre, som en har kontroll over. Dette ser vi for eksempel i følgende sitat av den romerske keiseren og stoikeren, Markus Aurelius:

If you are pained by any external thing, it is not this thing that disturbs you, but your own judgment about it. And it is in your power to wipe out this judgment now.

Kjente personer som Viktor Frankl og Nelson Mandela har blitt sterkt påvirket av stoikerne. Også moderne psykologi, spesielt metakognitiv terapi, med sin vekt på å reflektere over ens tanker, er påvirket av de samme idealene.

Hvordan skal vi som kristne forholde oss til filosofer som for eksempel stoikerne, som ikke var kristne? Er dette farlig, hedensk filosofi, eller har vi noe å lære?

Kan vi sette pris på ikke-kristne tenkere?

I Apostelgjerningene 17:22-32 snakker Paulus til de greske filosofene i Athen. Disse var i stor grad påvirket av stoikerne. I vers 28 siterer faktisk Paulus den stoiske poeten Aratus når han sier,

«For i ham er det vi lever og rører oss og er til. Som også noen av deres egne diktere har sagt: For vi er også hans slekt.»

Her bekrefter altså Paulus det den stoiske filosofen tidligere har skrevet. Med andre ord, stoikerne har rett i noe.

Hvorfor har vi noe å lære av ikke-kristne?

En del kristne blir fort ganske skeptisk til å lytte til ikke-kristne tenkere. De tenker gjerne på Kolosserne 2:8: «Se til at ingen får fanget dere med visdomslære (kan også oversettes «filosofi») og tomt bedrag, etter menneskers tradisjoner, etter verdens barnelærdom, og ikke etter Kristus.»

Sier ikke Paulus her at vi skal passe oss for filosofi?

En slik lesning gir vanskelig mening. For den Paulus som skrev Kolosserbrevet siterte også en stoisk filosof i Athen, og ga ham rett i sin uttalelse.

Advarselen i Kolosserne 2:8 handler ikke om å holde seg borte fra hva ikke-kristne tenkere har sagt, den handler om å ikke la seg bli lurt av det ikke-kristne kommer med som er tomt bedrag og som bryter med Kristi lære.

Hvorfor er det slik at vi kan lære av ikke-kristne? På grunn av allmenn nåde.

Allmenn nåde er den nåde Gud har gitt alle mennesker, også ikke-kristne. Det er ikke en nåde som frelser, men innebærer at Gud gir ulike slags gaver til alle mennesker. Han gir oss alle pust, mat, sol og et intellekt, blant annet. Fordi Gud har utrustet alle mennesker med en forstand, og de ut fra denne begavelsen er fri til å utforske livets tilværelse, kan også disse komme med innsikt som kan være nyttig.

Fordi en som ikke tror på Gud har et feil utgangspunkt, har han eller hun en tendens til å ta feil i mange spørsmål. Begynner man ikke sin livsforståelse med Gud, mangler man et grunnlag for fundamentale konsept som mening, moral og logikk. Men selv om deres utgangspunkt er feil, kan de komme med en rekke sannheter som, på tross av deres inkonsekvens, er nyttige.

Hvorfor lære av ikke-kristne?

Jeg vil slå et slag for å studere ikke-kristne tenkere. Jeg vet det høres lite åndelig ut i ørene til en del kristne. Men det er viktig. Hvorfor?

1. Fordi kjennskap til viktige tenkere i vår kultur hjelper oss til å bli mer effektive vitner. Da apostelen Paulus siterte Aratus vitnet også det om at han hadde lest en del av stoikerne. Dette er heller ikke den eneste gangen han siterer en ikke-kristen filosof. Vi kan kanskje lure på hvorfor Paulus brukte tid på å lese ikke-kristnes filosofi når han hadde GT og Jesu Ord. Er ikke det mye bedre enn hedenske filosofer?

Men Paulus visste at det å kjenne til ikke-kristne filosofer kunne virke effektivt. Da kunne han ta utgangspunkt i det tilhørerne allerede trodde på, og så argumentere for at dersom de trodde på det denne filosofen sa, så bør de også tro på det han nå kommer med, for det ene leder logisk til det andre. Dette er akkurat det han gjør i Apg 17:28-29. Hvis det er slik at vi er Guds slekt (v. 28), så må det også bety at vi ikke må tenke at Gud er som noe skapt (v. 29). Hvis vi er skapt av Gud, må Gud være over det skapte, og det å tilbe en stein eller et bilde gir ikke mening.

Paulus brukte «adopt and confront» som metodikk, for å bruke Tim Kellers terminologi. Først fant han sannheter som kulturen allerede aksepterte (på grunn av allmenn nåde), så konfronterte han kulturen med det sannheten burde lede til av erkjennelse, men som de ennå ikke trodde eller gjorde (på grunn av deres iboende synd).

Og for å gjøre det måtte han kjenne kulturen. Han måtte lese de som påvirket kulturen. Var det ikke en fare for at han selv ble negativt påvirket ved å lese så mye av ikke-kristne? Muligheten for negativ påvirkning er der alltid, men Paulus hadde, som vi, et ansvar for å filtrere det som var sant fra det som var falskt, i det han leste. Dette ansvaret har vi jo alle uansett når vi leser eller hører på kristne, da kristne også kan komme med ting som ikke stemmer.

2. Fordi ikke-kristne kan presisere sannheten tydeligere for oss enn vi selv klarer.

Noen ganger kan vi ha nytte av innsikter fra ikke-kristne fordi det komplementerer og utfyller det Bibelen allerede sier. La oss se på et eksempel.

Den jødiske psykiateren Viktor Frankl skrev i 1945 boken Man’s Search for Meaning, der han reflekterer over sin opplevelse i en konsentrasjonsleir under krigen. En av hans grunnteser var at det eneste som ikke kan tas fra deg, er friheten til å velge hvordan du selv vil reagere i ulike omstendigheter.

Bibelen sier aldri dette direkte. Men jeg vil hevde at Frankls grunntese er bibelsk; den samstemmer godt med hva Bibelen sier. Tanken om at vi generelt sett er fri til å velge hvordan vi vil respondere i ulike situasjoner er noe Bibelen antar. Gjennom hele Bibelen blir vi mennesker stilt ansvarlig for hvordan vi tenker, føler og handler. Hadde vi bare vært et produkt eller et offer for ytre omstendigheter hadde vi vanskelig kunne blitt stilt til ansvar for våre handlinger. Da var vi bare en brikke i et system, uten evne til å gjøre noe.

Men heldigvis har Gud gitt oss denne friheten. Men vi kan glemme, ignorere eller fornekte denne friheten. Da er det befriende å lese Viktor Frankl. Han minner oss på det Guds Ord allerede impliserer, og som kan være svært avgjørende for hvordan vi lever våre liv.