Når overgrep skjer og kirkens ledere ikke lytter. En kvinnes historie

12. mai, 2018 av

Den siste tiden har jeg skrevet flere innlegg om overgrep utført av kristne ledere, og hvordan ledere rundt denne, dekker over dette. Du kan lese om det ved å klikke her og her. I lys av dette ble jeg kontaktet av en kvinne, som ønsker å være anonym, hvorpå hun var modig nok til å fortelle meg sin historie. Med hennes tillatelse ønsker jeg under å gjengi denne slik hun delte den med meg. Den er noe tilpasset formatet av bloggen, men er i det store og hele uredigert, slik den ble fortalt meg.

Når kirkens ledere ikke tar historier om overgrep på alvor, legger det stein til byrden.

Hei. Du vet nok ikke hvem jeg er, men jeg innlegget ditt traff meg som en slegge. Jeg følte jeg trengte å dele min historie med deg.

Jeg var ivrig i flere menigheter som ung og nykristen, landet i en kjent misjonsorganisasjon til slutt og likte meg godt før jeg opplevde at mannen jeg giftet meg med, menighetens «kronprins» og en ung, fremadstormende flott kar, hyllet for sin ungdommelige spirit, hadde en mørk side som ga meg nesten tre år med opplevelser og krenkelser jeg ikke får til å snakke om. Samtidig som han ble elsket fram, ble jeg regelrett ødelagt. Ekteskapet gikk i stykker, og jeg forsvant med halen mellom beina ut av fellesskap, ekteskap og etterhvert troen. Han ble enda mer opphøyet, jeg enda mindre. I ettertid har jeg fått høre at noen så og antok hva som skjedde på hjemmebane, men at det viktigste var å holde på imaget og tie, det ville nok gå over, jeg ville nok holde ut….

Jeg skal ikke påstå at alle valg tatt i etterkant var like kloke, men da jeg var på bunnen, møtte jeg en mann som rommet mitt mørke, min redsel, min manglende selvrespekt og min manglende tro.

Jeg hanglet meg tilbake til en slags tro, men sliter med ledere, autoriteter og absolutt alle fysiske tilnærminger. Jeg prøvde meg i et annet fellesskap, men opplevde at mine vansker med å akseptere (en helt annen selvsagt, men forbausende lik!) den «utnevnte» lederen skapte konflikter; det var ikke rom for min utrygghet, det ble tolket som manglende tillit og kritikk, og er i dag veldig vondt i forhold til han det gjelder.

Det er kanskje her hovedpoenget mitt er: Hvor er menigheten og de kristne lederne når det gjør vondt? Hvorfor er det alltid enklest å dekke over, eller at jeg slutter, enn å gjøre utrygge mennesker trygge? Hvorfor sitter jeg mange år senere og griner over et blogginnlegg jeg kom over litt tilfeldig? Jeg tror det er mange med erfaringer med overgrep, grenseoverskridende atferd, vold o.l som i dag ikke setter sin fot i et kristent fellesskap nettopp fordi det ikke rommer utryggheten. Jeg kjenner det jo selv, hvorfor skal jeg orke når jeg bare blir sliten?

Jeg sliter med senskader. Min nye ektemann har måttet være veldig tålmodig for at jeg skal kunne følge trygghet. Jeg vet han er sliten av det, men det handler om ord, om berøring og det handler om en kropp som ikke vil. Få vet om mine erfaringer, men en prest i kirken rommet alle mine tårer, alt mitt sinne og all min frustrasjon da jeg hanglet meg tilbake til en slags tro. Det betydde mye, men dessverre er han pensjonert nå. Drømmen er å jobbe i en kristen sammenheng med mennesker som trenger at vi rommer alt.

Dette var ikke en pastor i en megakirke, eller en kjendispastor, men en helt vanlig, karismatisk ung mann i en helt vanlig norsk misjonsorganisasjon. Han, min eksmann, er fortsatt leder. Ikke så ung lenger, men med mye ansvar og stor trygghet. Han falt, men ble holdt oppe, slik at det han forårsaket av skader, ikke fikk noen betydning – for han.

Da jeg forsøkte å dele mine vonde erfaringer med et par av lederne i misjonsorganisasjonen, var svaret at jeg måtte lære meg å være gift. Når jeg spurte hvor grensene gikk for fysisk avstraffelse og uønsket sex, var svaret at jeg måtte gi han litt slingringsmonn. I tillegg fikk jeg høre at jeg måtte tenke på hva det gjorde med forholdet vårt at jeg gikk bak ryggen på min mann. Han hadde posisjon i menigheten/organisasjonen, og jeg måtte ikke ødelegge for ham med å være «typisk kvinne».

Etter det sa jeg lite, innordnet meg kanskje? Hadde mer enn nok med å være et godt medlem, flink student og en god kone. De to første ble jeg flink og ekstremt ryddig på, sannsynligvis for å kompensere for kaoset på hjemmebane. Jeg vet at noen både så og tenkte, men ingen sa noe til meg. Noen trakk seg unna for å slippe å se. Lederne jeg snakket med, tok det aldri opp igjen. Jeg vet ikke om de tenkte mer på det, eller hva.

Når det gjaldt Gud så valgte jeg bort troen for en god stund, for å finne meg selv igjen. Da skilsmissen endelig var et faktum, var det mange teorier og steile fronter. Jeg følte at jeg ble gjort til den skyldige parten. Jeg var helt på bunnen psykisk på denne tiden, og da lederne i menigheten ba meg slutte/ta en pause for enkelhets skyld (!), ga jeg opp. Jeg prøvde en stund å finne nye fellesskap, eller klamre meg til troen, men til slutt glapp den. Jeg sier jeg valgte den bort, men det er ikke helt sant, jeg valgte å la det gå, orket ikke slåss.

Jeg har jo ikke fortalt historien til mange, men har av og til opplevd holdningen «det var jo så lenge siden, du må komme deg videre!» lyser igjennom. Ja, det er lenge siden, men når gjennomsnittlig tid for å fortelle om overgrep er 17 år, må også kristne ta inn over seg at vonde ting setter spor for alltid. Jeg har også opplevd at kristne fordømmer meg fordi jeg er skilt og gift på nytt. Det gjør vondt, for jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten mannen min, iallefall ikke der jeg er nå. Det er mange pekefingre og vet at jeg altfor ofte er den flinkeste til å rette det mot meg selv.

Jeg tror mye hadde vært annerledes om jeg hadde blitt trodd. Om noen hadde lyttet, reist seg for meg eller rett og slett sagt at Gud ikke ville dette. At kristne ledere som jeg skulle kunne stole på ikke tok meg på alvor, avviste meg og til slutt frøs meg ut, var kanskje det verste. Selv om jeg i dag har funnet tilbake til troen, så sliter jeg fortsatt med mitt gudsforhold. I dette har også #metoo og #churchtoo har vært en vekker for meg på mange måter. Jeg tenker at Gud kanskje kan bruke mine erfaringer til noe godt om jeg våger å slippe Han til.

 

Det er så mange ting her som jeg skulle ønske vi som kristne brødre og søstre kan lære av. Så mange ting som aldri skulle ha funnet sted i en kirke, eller forsåvidt i noen sammenheng. Men som kristne har vi et høyere kall, et langt sterkere incentiv for hvorfor vi skal bry oss og hvorfor vi skal slåss mot urett i alle former. Om det så gjaldt Billy Graham eller Moder Theresa, så er vi alle like ansvarlige og skal en dag stå for dommen for hvordan vi behandlet en av disse Jesu minste.

Og ikke la deg lure – Han vil holde deg og meg ansvarlig om vi snur vårt blinde øye til volden og overgrepene. Både de fysiske og åndelige. Enten i dette eller i det neste livet.

Om du har opplevd, eller opplever, vonde ting i din menighet, så vil jeg gjerne høre fra deg. All kommunikasjon er på dine premisser og ingenting blir delt eller publisert uten din viten og vilje. Det trenger ikke å være like dramatisk som historien du har lest ovenfor, men det starter som oftest i det små. Dessverre forblir det sjelden der.

Min email er [email protected], eller du kan også nå meg på 45604722.

 

Blessings