Gir du for å få?

13. juli, 2018 av

La oss se for oss at du lever i USA noen tiår tilbake i tid. Du er på en flyplass, og en representant for Hare Krishna, en hinduistisk organisasjon, går mot deg og rekker deg en blomst. «Nei, takk», sier du. «Jo, jeg insisterer», sier representanten. «Dette er en gave fra oss til deg.» Etter at du tar imot blomsten får du spørsmålet, «Kan du tenke deg å donere 5 dollar til vårt arbeid?

Hva var det som nettopp skjedde? Representanten fra den hinduistiske organisasjonen tok i bruk et av de mest grunnleggende psykologiske prinsippene, resiprositetsprinsippet. Ved å først gi deg noe, følte du at du måtte gi noe tilbake. Dette var faktisk en metode organisasjonen brukte i flere år som førte til at de tjente millioner av dollar, helt til folk flest oppdaget trikset, og sluttet å la seg utnytte.

Å gi og å ta imot. Dette skjer milliarder av ganger mellom mennesker hver dag, enten i form av penger, gaver, tid, ord, takk, råd eller noe annet av verdi. Vi må alle forholde oss til det å gi og å ta imot, og måten vi forholder oss til det åpenbarer noe om vår teologi, hva vi tenker om noe så grunnleggende som nåde.

Ifølge den anerkjente Wharton professoren Adam Grant er de fleste i verden «matchers».[1] Dette er et personlighetstrekk ved mennesker som virkelig lever ut resiprositetsprinsippet og som Gretchen Rubin kaller «karma-politiet». Dersom noen gir noe til de, føler de at de må gi noe tilbake. Hvis noen gjør noe ondt mot dem, forsøker de å på en eller annen måte straffe vedkommende, for eksempel ved å gi dem et dårlig rykte blant andre.

Er det ikke slik de fleste av oss har en tendens til å tenke? Rettferdighet skal skje. Men er det en kristen måte å tenke på?

Siden de fleste lever som «karma-politi» har vi som kristne en spesiell mulighet til å vise at det er et annet prinsipp en karma som råder. Nåde.

Vi tror at Gud frelste oss som tror av nåde. Det betyr at vi, på grunn av vår synd, egentlig fortjente straff, men slipper dette fordi en annen tok straffen vår. Ikke bare slipper vi straff; vi får evig liv på en ny jord der det ikke er død eller lidelse, men bare harmoni og glede.

Hva er den rette respons på at Gud har vist oss denne nåde? Mange tenker da som følger, «Siden Gud har gjort så mye for meg, må jeg gi mye tilbake. Jeg gjør ofte ikke det jeg bør, men jeg bør i alle fall gi noe tilbake.» Er den rette respons på nåde å tenke at du bør gi noe tilbake?

Er ikke dette bare et uttrykk for en «karma-politi»-tankegang? Siden Gud har gitt til meg, må jeg gi tilbake. John Piper har sagt det godt,

        “Let us not say that grace creates debt; let us say that grace pays debt.”

Betyr dette at vi som er kristne ikke skal gjøre noe? Nei, det er mye Gud kaller oss til å gjøre. Men vi skal ikke gjøre det for å gi tilbake til Gud, fordi Gud har gitt så mye til oss. Vi har derimot fått et nytt hjerte som har lyst til å leve for å ære ham, samtidig som vi ved å gjøre gode gjerninger elsker vår neste. At Jesus døde for oss inspirerer oss til å vise en offerlignende kjærlighet til de rundt oss, men vi gjør det ikke fordi vi på en eller annen måte må betale Gud tilbake.

Har vi først forstått det grunnleggende ved nåden for vår egen frelse blir det neste spørsmålet om vi har forstått nåde i våre personlige relasjoner? I Lukas 6:32-36 går Jesus til angrep på en «matcher»-tankegang.

«Om dere elsker dem som elsker dere, hva er det å takke for? Også syndere elsker jo dem som elsker dem. Og om dere gjør vel mot dem som gjør vel imot dere, hva er det å takke dere for? Også syndere gjør det samme. Og om dere låner ut til dem som dere håper å få igjen av, hva er det da å takke for? Også syndere låner ut til syndere for å få likt igjen.

Men elsk deres fiender! Gjør vel og lån bort uten å vente noe igjen! Da skal deres lønn bli stor, og dere skal være den Høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde. Vær barmhjertig, likesom deres himmelske Far er barmhjertig.»

Har du noen opplevd at noen har gjort noe fint mot deg eller gitt deg noe, og så har du tenkt at du må gi eller gjøre noe for denne tilbake? I utgangspunktet er jo dette ønsket om å gjøre noe fint eller å gi noe til andre godt. Men jeg er også redd for at i mange tilfeller kan det åpenbare en «karma-tankegang».

Når andre gjør noe godt mot deg får du også lyst til å gjøre noe godt. Så bra at kjærlighet inspirerer! Likevel tror jeg at vi noen ganger trenger å stoppe opp og spørre oss selv hvorfor vi ønsker å gjøre noe godt tilbake. Er det fordi vi føler at vi står i gjeld til den andre og må gjøre noe godt tilbake for å opprettholde likhet med tanke på hvor mye som er gitt i relasjonen?

Hvis vi i en slik situasjon tenker om oss selv at vi må gi noe tilbake, er det da ikke lett for at vi tenker at andre burde ha gitt noe tilbake til oss også, når vi gir noe til dem?

Hva om vi heller slutter å holde tall på hvor mange ganger du har gitt eller gjort noe, og andre for deg, og heller fokuserer på hvordan du nå kan gi, fordi du er grepet av en som har gitt seg selv til deg (Fil 3:12)?

 

[1] Se boken Give and Take. A Revolutionary Approach to Success av Adam Grant.