Hvordan det å gi gjør deg lykkelig

14. august, 2018 av

I en tidligere artikkel skrev jeg om at det kan være en fare for oss å tenke at vi skal gi slik at andre vil gi tilbake til oss. Er vi generøse mot andre, i form av tid, penger, ressurser, omtanke osv., forventer vi å få noe tilbake igjen. Vi kan bli et slags «karma-politi» der en holder orden på om vi får tilbake fra alle de vi har gitt noe til.

Denne tankegangen kan også komme til uttrykk ved at vi tenker at dersom noen har gitt noe til oss, så er vi nødt til å gi tilbake til dem igjen. Vi står på en måte i gjeld til dem, og ting er ikke riktig før vi gir dem tilbake. Som kristne er vi ikke kalt til å tenke slik (Se for eksempel Lukas 6:31-36), men heller å fokusere på å gi, uten å forvente noe tilbake. Dermed kan vi også bli fri til å motta uten å automatisk tenke at en er nødt til å gi like mye tilbake igjen, for å holde orden i regnskapet.

Hvis det er slik at vi ikke skal gi for å selv få, hvorfor skal vi da gi? Vi er kalt til å gi av tid, penger, ressurser og omtanke, men vi er ikke nødvendigvis motivert til å gjøre det i den grad vi burde. Dermed er det avgjørende at vi forstår hvorfor, slik at vi kan bli motivert!

Bibelen gir oss flere gode grunner som psykologisk forskning også støtter opp om. I denne artikkelen vil jeg kun fokusere på én bibelsk motivator til å gi.

Gi fordi da blir du selv glad

«For vi minnes de ordene Herren Jesus selv sa: Det er saligere å gi enn å ta imot.» (Apg 20:35).

Forskning støtter opp om at det å gi gjør oss lykkeligere:

  •         Psykologene Elizabeth Dunn, Lara Aknin og Michael Norton gjorde et eksperiment der deltakere fikk 20 dollar tidlig på dagen, samtidig som de rangerte hvor glade de var. De måtte    bruke pengene før kl 17 på ettermiddagen og skulle så rangere hvor glade de var. Resultatet var tydelig at de som brukte pengene til å gi til andre var gladere enn de som brukte pengene på seg selv.[1]
  •         En studie av 2800 amerikanere over 24 år viste at de som gav av sin tid i form av frivillig tjeneste var gladere, mer tilfreds og hadde høyere selvfølelse og var mindre depressive, ett år senere, enn de som ikke deltok frivillig.[2]

Hvorfor blir vi gladere av å gi?

Neurovitenskapen forklarer dette med at det å gi aktiverer sentre i hjernen vår assosiert med lønn og mening.[3] Derfor får du den gode følelsen når du gir.

Vi er altså skapt slik at det å gi gir stor glede, faktisk større glede enn å få noe. Hvorfor er vi skapt slik? Fordi Gud ønsker at vi skal gi. Hadde dette hatt sin årsak i en tilfeldig evolusjon burde vi bare gitt av pragmatiske grunner. Da hadde det å gi bare vært et middel for å selv overleve. Heldigvis er det å gi noe helt annet! Det er en måte å ære Gud på, en måte å leve ut sin hensikt på, og en måte å tjene andre på!

Det som er merkelig, er at vi likevel gang på gang tror løgnen at det å få noe, enten det er snakk om ting eller tjenester, gjør oss mer lykkelige enn å gi noe til andre. Dette er en djevelens løgn som sløver oss slik at vi bruker svært mye på oss selv, og lite på andre. Selv om vi i Norge tjener mye mer enn hva vi trenger til livets opphold gir vi i gjennomsnitt bare noen få prosent av vår inntekt. Etter at vi har betalt for det nødvendige av mat, huslån osv. bruker vi resten på oss selv i form av ferier, oppussing, ting (har vi ikke for mange ting fra før av?), hytte, båt og andre statussymboler.

Hvorfor blir vi ikke alltid automatisk glad av å gi?

Når jeg nå har pekt på denne tydelige sammenhengen mellom å gi og glede vil nok noen innvende: «Finnes det ikke også en del eksempler på folk som gir bare fordi de føler at de må, eller for å se bra ut i andres øyne?» Jo, dessverre gjør det det. Det er en grunn til at Paulus ber de kristne i Korint om å ikke gi av «ulyst eller av tvang» (2. Kor 8:7).

Det er mulig å gjøre alle slags gode ytre gjerninger av feil grunner. Fordi vårt hjerte har en tendens til å søke ære fra andre mennesker må vi passe oss og heller gi i det skjulte (Matt 6:1-4), og altså ikke prøve å vise frem hvor mye man gir av tid, penger og andre ting. Vi må også prøve hjertet vårt så vi ikke gir bare fordi vi føler vi må, uten at du egentlig vil. Hva skal du tenke dersom du har det slik? Lær av lignelsen om den barmhjertige samaritan (Luk 10:25-37). Samaritaneren gir av tid, penger og omsorg i møte med mannen som var falt blant røvere. Hvorfor?

            «Og da han så ham, fikk han inderlig medynk med ham.» (Luk 10:33b)

Hvem er det vel som ikke blir berørt av mennesker i nød? Det er vanskelig å tenke på mennesker i nød mens en gir, samtidig som en gir av ulyst. Se for deg at du er om bord på et redningsskip i Middelhavet. Du ser en flyktning i vannet som holder på å drukne. Sier du da til deg selv, «Jeg vet at vedkommende er i nød, men jeg har ikke lyst til å hjelpe ham. Men for å ikke se dum ut, så må jeg vel rekke ut hånden.»? Selvfølgelig ikke. Du får inderlig medynk med ham.

Tenk på det neste gang du ikke har lyst til å gi. Det er mye nød rundt omkring, og du trenger ikke til Middelhavet for å møte den.

Hvorfor er ikke nordmenn lykkeligere?

Samtidig som vi bruker mye på oss selv er vi (ikke overraskende) ikke lykkelige. 300 000 nordmenn går på lykkepiller. Nå er det selvfølgelig flere årsaker til nordmenns bruk av lykkepiller, men egoisme og mangel på meningsfulle relasjoner fyllt med giverglede er utvilsomt en viktig årsak.

I våre dager er det tusenvis av mennesker som flykter fra sine hjem hver dag.

Noen gjør det fordi de må flykte fra krig, overgrep og ekstrem fattigdom. Andre har egentlig det de trenger til livets opphold, men har blitt lurt til å tro at dersom de bare kommer seg til det rike Europa, blir de lykkeligere. Med andre ord tror de, som vi nordmenn ofte også gjør, at det å få mer vil gjør en mer lykkelig.

Hva hadde skjedd dersom vi mennesker virkelig hadde oppdaget at en blir lykkeligere ved å gi enn ved å få? Da hadde vi jo også gitt mer, og verden hadde vært preget av mindre nød.

Som nordmenn har vi utrolig mye å gi. Vi er rikere enn de fleste i verden, vi har mer fritid enn de fleste. Og vi har mer kompetanse enn de fleste.

Kanskje vi nå skulle begynne å gi mer av dette, i inderlig medynk til andre, enten du tenker på et sultende barn i Afrika eller en ensom nordmann?

Mer enn pragmatikk

Du skal ikke bare gi for at du da blir gladere selv. Ja, dette er én av grunnene til å gi, og det er en viktig og ofte oversett motivasjon. Men hadde dette vært den eneste grunnen til å gi hadde vi bare hatt en pragmatisk grunn. Da gir man bare fordi det funker for en selv.

«Nei, jeg gir også fordi jeg bryr meg om mennesker i nød», sier ateisten. Ja, og det er bra. Vi skal gi i «inderlig medynk», som lignelsen om den barmhjertige samaritan også lærer oss. Men hvorfor opplever vi en nød for andre som lider? Fordi det hjelper den menneskelige rasen til å overleve, slik at genene blir ført videre?

Heldigvis gir Guds Ord oss dypere grunner enn dette. Å gi er begrunnet i Gud selv, fordi Gud er en Gud som gir. Vi er hans barn, og er kalt til å etterfølge Gud (Ef 5:1). Gud gav selv sin egen Sønn, uten at han trengte det. Jesus var rik, men ble fattig, for at vi ved hans fattigdom skulle bli rike (2. Kor 8:9).

Dette er noe annet enn å gi for at menneskearten av en eller annen grunn skal leve videre! Dette er å gi fordi han som har skapt oss allerede har gitt. Dette er å gi fordi Han som gav har lært oss at livet i stor grad handler om å gi. Vi var helt avhengige av at Han gav. Og for å leve et lykkelig og meningsfylt liv er vi selv avhengige av å gi.

 

[1] Give and Take. A Revolutionary Approach to Success. Adam Grant. Side 182.

[2] Give and Take. A Revolutionary Approach to Success. Adam Grant. Side 183.

[3] Give and Take. A Revolutionary Approach to Success. Adam Grant. Side 182.