Kristen uten Gud

13. september, 2018 av

Har du hørt om mannen som ble så flink til å være kristen at han til slutt klarte det helt uten Gud?

Vaner kan bedra oss på mer enn en måte. Kanskje husker du en tid da du kjempet imot gamle vaner fra livet ditt uten Kristus. Du måtte ta deg i vare hvert eneste minutt for at ikke et urent ord skulle slippe ut av munnen din, eller at du ikke skulle feste blikket på feil sted.

Så, etter en stund ble du vant til det. Slik som når du har lært å sykle, og klarer å balansere på rent muskelminne, uten å tenke på det.

Du har det under kontroll. Ikke perfekt, naturligvis, men ganske bra. Du har fått i stand en slags våpenhvile med kjøttet. Og slik bedrar vanene dine deg på nytt. Du glemmer at du trenger Gud.

Jo du vet selvfølgelig at du ikke engang kan trekke ditt neste pust uten at Gud gir det til deg. Men det er forskjell på å vite det i hodet og å vite det i hjertet.

Du vet det er viktig å be, og du gjør det av vane. Ikke fordi du opplever at du trenger noe fra Gud. Og om noen spør hvordan de kan be for deg blir du svar skyldig. Du har det jo ganske bra. Du har livet generelt på styr.

Du vet det er viktig å lese i Bibelen, og du gjør det av vane. Men du er ikke sulten etter ordet. Og om du hopper over en dag eller to er det kanskje ikke så farlig. Du har jo lest gjennom Bibelen så mange ganger at du vet hva som står der likevel.

Du vet du trenger menigheten, og du er der hver søndag. Ikke for å vokse sammen med andre kristne til et tempel for Herren, men fordi det er det du er vant med å gjøre. Men du får ikke stort ut av det, og andre får ikke stort ut av deg heller.

Du bærer ikke lengre frukten du bar før. Den har tørket inn. Ta imot Jesu ord:

“Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.” (Joh 15:5)

Åndelig frukt krever saft fra vintreet. Uansett hvor lenge du har vært podet inn på stammen, så kan du ikke lage din egen.

Kanskje de gode vanene dine kan utgjøre en like stor åndelig fare for deg som de dårlige. For det er ikke gode vaner som kjennetegner kristne.

“For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.” (Rom 8:14)

Ikke de som drives av gode vaner, men de som drives av Guds Ånd.

Ikke slik å forstå at Guds Ånd og Gode vaner ikke kan sameksistere. For de både kan og må de. Men de kan bare sameksistere så lenge Guds Ånd kommer først og de gode vanene er et resultat av Åndens virke. Frukten av saft som strømmer gjennom oss fra vintreets stamme. Da blir bønnene, bibellesningen og møtedeltagelsen vår mer enn loviskhet og gode vaner. Det blir et uttrykk for den indre lengselen vi har etter Gud:

“Som en hjort skriker etter rennende bekker,
slik skriker min sjel etter deg, Gud.
Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud.
Når skal jeg komme og tre fram for Guds åsyn?”
(Salme 42:2-3)

Kjenner du deg igjen i disse ordene? Eller høres den slags snakk fremmed ut for deg, og fjernt fra ditt liv?

“Gud! Du er min Gud! Tidlig søker jeg deg.
Min sjel tørster etter deg, mitt kjød lengter etter deg
i et tørt og uttørket land, hvor det ikke er vann.”
(Salme 63:2)

Jeg vil foreslå at slike lengsler er en normal del av et sunt kristenliv. Selvsagt er de ikke den eneste delen. Vi har andre lengsler og tanker og følelser også. Men om Guds Ånd bor i oss så er det normalt å kjenne en tørst etter Gud.

Og om tørsten blir fraværende for lenge, og vi mister av syne hvor avhengige vi er av Gud, så er det et åndelig sykdomstegn som vi ikke kan ta oss råd til å ignorere.

Kan du leve et minutt til uten hans nærvær?