Hva er vitsen med å be?

12. desember, 2018 av

Samme kår

Når Elia ba om tørke regnet det ikke på tre og et halvt år, og når han ba om regn tok tørken slutt. Når han ba for enkens døde sønn ble han vakt til live igjen, og når han ba om ba om at det skulle bli kjent hvem som var Israels Gud falt ild ned fra himmelen på alteret hans, rett foran nesen på Baals profeter.

Jakob forteller oss at Elia var et menneske under samme kår som vi (Jak 5:17), men dersom slike ting skjedde når jeg ba, hadde jeg nok hatt lettere for å motivere meg til å be mer.

Samtidig må det erkjennes at hvis alle kristne kunne be om sol, regn og ild fra himmelen akkurat som det passet dem, så hadde nok meteorologisk institutt fort sett seg nødt til å slå ned på praksisen. Når bonden nedi veien ber om regn til åkeren mens jeg ber om sol og ild fra himmelen til grillfesten så er det kanskje like greit om Gud avslår begge søknader og heller gjør det han uansett hadde planlagt.

Bønnens paradoks

Og det er derfor bønn er et paradoks. For siden Gud er både god, allmektig og allvitende, så må vi spørre oss hvilken rolle våre bønner egentlig spiller.

Fra Bibelen kan vi med en gang eliminere muligheten for at Gud er avhengig av bønnene våre for å vite hva vi behøver. “For deres Far vet hva dere trenger til før dere ber ham.” (Matt 6:8b)

Ikke bare det, men vi må også erkjenne at Gud vet mye bedre enn oss hva vi egentlig trenger, og at når vi ber om det vi tror vi behøver så kan det godt hende han isteden gir oss det vi egentlig trenger. En god far gir ikke barna sine en stein når de ber om brød (Matt 7:9), men det er ikke dermed sagt at du ikke får et brød når du i din uvitenhet ber om en stein å spise.

Hva Elia angår, så var det neppe på eget initiativ han gikk til Kong Akab med tørke i langtidsvarslet. I og med at han var Guds profet, er det rimelig å anta at det var Gud selv som hadde befalt ham å gjøre det, og at når Elia ba om tørke, så ba han om det han allerede visste at Gud hadde satt seg fore.

Så hvorfor ba han?

Og hvorfor ba Jesus, når han var i Getsemane-hagen “ikke som jeg vil, Far, men som du vil”? Han visste godt, når han ba om at denne koppen skulle gå ham forbi, at det ikke var mulig. Men han ba om det likevel for å gi oss et eksempel på hvordan bønn kan se ut. Han ba om Faderens vilje over sin egen.

Men er det noen vits i å be i det hele tatt da? Er det ikke like godt å erkjenne at vi er overflødige, trekke oss ut av prosessen og la Gud gjøre det han uansett kommer til å gjøre?

Det er vanskelig å komme bort ifra den konklusjonen så lenge vi anser bønn som en metode for å forme Guds plan etter vår vilje. Men det er ikke en konklusjon Bibelen tillater oss.

Guds Ord sier vi skal “be uten opphold” (1 Tess 5:17), og forsikrer oss om at “et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning.” (Jak 5:16b). Det var ikke uvanlig at Jesus selv stakk seg bort til øde steder for å be alene (Mark 1:35, 6:46)

Men hvorfor?

Fordi bønn ikke er til for å endre Gud, men for å endre oss. Fordi bønn er en metode for å rette vår vilje etter Guds plan. Ikke hans plan etter vår vilje.

Samfunn med Gud

Det er en side av Jesu undervisning om bønn som ofte blir oversett. Ordene og vendingene kjenner vi, men vi har vent oss til at de er der i bakgrunnen uten å ta inn over oss at de kanskje betyr noe.

Når vi leser Johannes 15:7 legger vi mye bedre merke til løftet “be om hva dere vil, og dere skal få det” enn betingelsen “dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere”. Men betingelsen er viktig. For dersom vi blir i han og hans ord i oss, så formes vår vilje etter hans. Og våre bønner blir et uttrykk for vår lengsel etter at Guds vilje skal skje.

Og når Jesus sa “hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre” (Joh 14:13) så mente han ikke alt vi trenger å gjøre for å bli bønnhørt er å avslutte bønnene våre med “I Jesu navn, amen”. Han mente at vi skulle be i egenskap av vår rolle som hans representanter.

Ikke etter vårt eget forgodtbefinnende, men etter Guds vilje. Ikke til egen berikelse, men til framgang for Guds rike.

Når Jesus lærte disiplene sine å be tok han med en nøktern bønn om brød nok for dagen i dag. Det er det nærmeste han kom materialisme. Resten er fokusert i sin helhet på Guds rike: La ditt rike komme. La din vilje skje. Tilgi oss som vi tilgir andre. Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde.

Vismannen Agurs bønn i Orspråkene er en god modell å følge i så måte:

“Gi meg ikke armod, og heller ikke rikdom! La meg ete mitt tilmålte brød, for at jeg ikke skal fornekte deg når jeg blir mett, og si: Hvem er Herren? – og ikke, når jeg blir fattig, stjele og forbanne min Guds navn.” (Ordspr 30:8b-9)

Så hva er vitsen med å be?

Det er ikke å få det som du vil, og det er ikke for å veilede Gud.

Vitsen med å be er å ha samfunn med Gud. Det er å tenke Guds tanker etter ham; å trenge deg inn i hans vilje og gjøre den til din egen. Det er å se Guds allmektige plan utspille seg og fryde deg i bønnesvaret.