Kong Salomo hadde lagt merke til hvordan Gud åpenbarer sin visdom i skaperverket, selv i de mest alminnelige og dagligdagse ting. Det var derfor han henviste de late til å studere mauren, for å se hva de kunne lære av dens ferd. (Ordspr 6:6-8)

Men mauren er ikke det eneste dyret vi kan lære noe av. Jeg vil henvise din oppmerksomhet på firfislen. Dette lille reptilet som har den merkelige egenskapen at det kan rømme fra rovdyr ved å felle halen. Det er selvsagt ikke med lett hjerte den skiller seg fra denne ellers nokså nyttige kroppsdelen. Men når halen holdes fast i munnen til en slange er det tross alt bedre å leve uten den enn å bli slangemat med halen intakt. I tillegg til å tjene som et vitnesbyrd om Guds uutgrunnelige kreativitet, er dette smarte forsvarssystemet et meget illustrerende bilde på Jesu ord i bergprekenen:

Nå vet jo alle at amputasjon av kroppsdeler ikke er en spesielt effektiv kur mot synd. Jeg kjenner heller ikke til at disse ordene noen gang har blitt tolket slik. De fleste lesere skjønner instinktivt at Jesu intensjon var en åndelig forståelse. Men nøyaktig hva denne åndelige forståelsen innebærer, er det mange som har problemer med å få tak i. Kanskje firfislen kan hjelpe oss?

For hva om vårt øye eller vår hånd er i samme situasjon som firfislens hale? Fienden har fått et godt tak, og de lar seg ikke rikke. Synd har bitt seg fast på et eller annet område i livet ditt. Du prøver å riste den løs, men det virker som om den hver gang bare blir sittende enda hardere fast. Det finnes en håndfull synder som er notoriske til å bite seg fast på nettopp denne måten. Seksuelle synder topper listen. Pornografi, begjær, homofili, utroskap og promiskuøs adferd. Oppfarenhet og sinne er en annen kandidat. Alkohol- og narkotikamissbruk ligger også høyt på listen.

Jesu befaling, sitert ovenfor, gjelder helt konkret urent begjær i den konteksten der det står. Den kan nok overføres til de andre områdene jeg nevner, men jeg holder meg til konteksten og bruker begjær som eksempel. Også fordi jeg har førstepersons erfaring med å bekjempe akkurat denne synden.

Og som også de fleste andre som har forsøkt å omvende seg fra urent begjær har fått oppleve, så nytter det ikke bare å slutte med det. Det blir som firfislen som forsøker å rømme fra slangen. Den kommer ikke langt før den kjenner det begynner å stramme i halen. Den er ikke lenger i stand til å skille halen fra slangens munn, så den er nødt til å skille kroppen fra halen for å slippe fri.

Så hva er denne halen – eller for å bruke Jesu ord; øyet og hånden – som vi skal rive ut, hugge av, og kaste ifra oss? For deg som er kjent med Bibelen er både hånden og øyet kjente metaforer. Øyet er det som «ser» synden og bringer den inn i sinnet. Det unnfanger begjæret etter å synde i oss. Hånden er instrumentet som realiserer dette begjæret.

Det er ikke altså bare synden selv vi skal skille oss fra, men alt det som synden har fastet seg i. De tingene som skaper et ønske om å synde, og de tingene som setter oss i stand til å handle på dette ønsket. Disse tingene er ikke ting som er syndige i seg selv. Men de er infisert av synd på samme måte som en ellers nyttig celle i kroppen vår blir infisert av et virus, og begynner å produsere flere virus. Det som var godt har blitt noe ondt, og det kan ikke repareres. Det må fjernes for å berge det som er igjen.

For den som kjemper mot urent begjær kan øyet som må rives ut være uskyldige dagdrømmer som plutselig tar en mindre uskyldig vending. Eller bilder som ikke etter noen sekulær definisjon er pornografiske, men som likevel i ditt sinn blir til tidsinnstilte bomber som når som helst kan eksplodere. Som oftest i de øyeblikkene du er minst beredt for å stå imot. Hånden som må hugges av er kanskje den ufiltrerte internettilgangen din som gir deg nærmest ubegrenset tilgang til pornografi. For en som forsøker å komme seg fri fra stoff- og alkoholmisbruk er de gamle vennene hans ofte både øye og hånd.

Uansett hva din synd måtte være, er lærdommen du kan hente fra firfislen dette: Når du faller i en synd, legg merke til hva som fikk deg til å falle, lær deg hva som gav anledning for synden, hva som trigget den. Finn mønsteret, og fjern de vanene, følelsene og handlingene som fører deg til fall. Selv om disse tingene ikke i seg selv er syndige.

Det er ikke synd for firfislen å ha hale. Gud har skapt den slik, og å ikke ha den er en stor ulempe. Den bruker halen til å lagre fettreserver, og ikke minst å holde balansen. Men når situasjonen krever det er den villig til å gi slipp på den for å overleve. La oss ha den samme holdningen.

Og ved Guds nåde er firfislen skapt slik at en ny hale med tid og stunder vokser ut igjen. Om Gud har slik omsorg for firfislen, så kan vel vi også ha det samme håpet.