For det er et beger i Herrens hånd med skummende vin; det er fullt av krydret vin, og han skjenker ut av det; sannelig, dets berme skal de drikke, ja utsuge, alle de ugudelige på jorden.
For så sa Herren, Israels Gud, til mig: Ta dette beger med vredesvin av min hånd og gi alle de folk jeg sender dig til, å drikke av det! Og de skal drikke og rave og te sig som rasende for det sverd jeg sender iblandt dem. Og jeg tok begeret av Herrens hånd, og jeg gav alle de folk å drikke som Herren hadde sendt mig til:
da skal også han drikke av Guds vredes-vin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for de hellige englers og for Lammets øine, og røken av deres pine stiger op i all evighet, og de har ikke hvile dag eller natt de som tilbeder dyret og dets billede, og hver den som tar dets navns merke.
De har ikke drukket av det begeret som han måtte drikke av.
Det er mange opp gjennom tiden som har blitt korsfestet. Noen som martyrer for Guds sak, og mange av dem har møtt sin død med sang og lovprisning. Ikke med frykt og svette. Hvordan kunne de ha så mye større frimodighet enn sin konge og frelser? Ja til og med enkelte mennesker som ikke er født på ny lar seg frivillig korsfeste som et årlig sakrament rundt påsketider. De mener de på den måten kan bevise at de er like hengivne som Jesus selv, og dermed er verdige syndstilgivelse. Kanskje i smerter og tårer, men ikke til et punkt hvor de svetter blod. Hvordan kan disse møte korset med større frimodighet enn Guds sønn? Svaret er at de har ikke drukket av det begeret som han måtte drikke av.Begeret det er snakk om er begeret med Guds vredes vin. All Guds hellige vrede over synd, som han har holdt tilbake og samlet opp til dommens dag. Det er denne vreden som skal få jordens konger og stormenn til å gjemme seg i hulene og be fjellene om å falle over seg for å skjule dem fra ham (Åp 6:15-17). Det er denne vreden som skal holde ildsjøen flammer hvitglødende i all evighet. Denne vreden var det som fikk Guds sønn til å svette blodsdråper, men han var lydig og drakk begeret tomt for alle de som senere skulle komme til tro på ham.
Å tilgi synd er ingen triviell sak
Å tilgi synd er ingen triviell sak, slik mange later til å tro. Gud har aldri feid noen synd under teppet. Han er ingen korrupt dommer som ser en annen vei når du bestikker ham med gode gjerninger eller religiøse ritualer. En holdning om at synd ikke er så nøye, fordi Gud tilgir oss likevel, går tvert imot Guds natur og hans åpenbaring av seg selv i Bibelen. Vil du vite hvor mye Gud hater synd? Prøv først å tenke deg den kjærligheten som Faderen har til Sønnen. Ingen kjærlighet har noen gang eksistert som har overgått Faderens kjærlighet til han som er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen. Enhver kjærlighet som foreldre har til sine barn er i beste fall en peker som henviser på denne interne hengivenheten i treenigheten. Prøv å forestille deg at Sønnen avkler seg sin guddommelige herlighet, og kler seg i en menneskekropp. Han gjør seg selv liten, sårbar og skrøpelig. Tenk deg den ekstra omsorgen dette ville vekke hos Faderen. Den forsiktigheten som han ville behandle ham med, på grunn av hans sårbarhet.
Hva tror du må til for å få Faderen til å finne glede og tilfredsstillelse i å knuse sin egen sønn?
Hva tror du må til for å få Faderen til å finne glede og tilfredsstillelse i å knuse sin egen sønn? Å legge hele vekten av hele sin guddommelige allmakt imot sin skrøpelige, sårbare og dyrebare sønn, som han elsker? Svaret er synd. Din og min synd som ble tilregnet Jesus. Når skylden for vår synd ble lagt på ham sier Jes 53:10 at det behaget Herren å knuse ham. Det ble ikke trukket ifra noe for hans skyld. Faderen holdt ingen ting tilbake. Ikke engang for sin elskede sønn. Kom ikke til meg og si at synd ikke er så nøye, som om tilgivelse var noe trivielt. Ja, det finnes tilgivelse, men den skal mottas i ærefrykt og ærbødighet. Den vreden som du fortjente ble absorbert av Jesus der han hang på korset, dersom du har vendt deg om til ham i tro. Han drakk ditt beger med Guds vredes vin.«Min far, min far, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27:46) Det var Jesu rop da den fullkomne enheten mellom Faderen og Sønnen kunne bli overskygget av hans vrede, og begeret ble tømt over ham. «Det er fullbrakt» ropte han når siste dråpe var tømt ut. Det var dette ropet som fikk tempelforhenget og klippene til å revne, fikk jorden til å skjelve, fikk gravene til å åpne seg, og fikk mange av de hensovede helliges legemer til å stå opp. (Matt 27:50-52)
Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, forat vi skulde ha fred, og ved hans sår har vi fått lægedom.