Som du kanskje har skjønt er vi i Første Korinterbrev 3:

Det er herfra jeg konkluderer at dette avsnittet først og fremst handler om menigheten og ikke hver enkelts individuelle kristenliv. Likevel er det svært relevant også for de av oss som ikke har en ledertjeneste i en menighet. For selv om bygningsmannens oppgave er å bygge med riktige materialer, så er det den enkelte kristnes oppgave å være disse materialene.

«Vi» henviser til Paulus og hans medarbeidere Appollos og Kefas. Menigheten i Korint var splittet i partier, som hvert for seg erklærte sin tilhørighet til én av disse medarbeiderne på bekostning av de andre. (1Kor 1:12) Dette var årsak til krangel og hindret disse tre medarbeiderne i sin felles tjeneste for Kristus; Ham som alle disse gruppene burde ha erklært sin tilhørighet til. Paulus har nettopp gjort seg ferdig med å forklare hvordan hver enkelt av disse arbeider sammen og utfører hver sine oppgaver. (1Kor 3:5-8)

«I», eller «dere» kan ikke være andre enn brevets mottagere: Guds menighet i Korint. (1Kor 1:2) Referansen til «Guds åker» i vers 9 viser tilbake på den metaforen Paulus bruker i versene før dette. Nå bytter han til en annen metafor, nemlig et byggverk. Dette bildet med den enkelte kristnes rolle som bygningssteiner i Guds byggverk finner vi også i 1Pet 2:5: «og bli også I opbygget som levende stener til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frembære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus.»

Det var Paulus som grunnla menigheten i Korint, sammen med ekteparet Priskilla og Akvilas. Han fikk etter hvert hjelp også av sine medarbeidere Timoteus og Silas. (Apgj 18:1-5) Paulus sto i denne menigheten i godt over ett og et halvt år før han reiste videre til Syria og Efesus (Apgj 18:11, 18). I løpet av denne tiden la han grunnvollen for menigheten, og overlot så ansvaret for å bygge videre til andre medarbeidere.

Grunnvollen som Paulus la var Kristus. Det er viktig for Paulus å poengtere dette ettersom han i vers 15 vil erklære at selv de som mister alt sitt arbeid i ildprøven selv vil bli frelst. Dette løftet er kun gyldig på den betingelsen at den grunnvollen som de har bygd feil på er Jesus Kristus.

Her finner vi to kategorier av bygningsmaterialer. De tre første er Gull sølv og kostelige steiner. Disse kjennetegnes av sin holdbarhet. De ruster ikke, og når de utsettes for ild brenner de ikke opp, men tvert imot raffineres de. 1Pet 1:6-7 lærer oss at de prøvelsene og lidelsene vi går gjennom virker i oss en prøvd tro, som er mer verdt enn det forgjengelige gull prøvd med ild. Som en kontrast er Herrens ord til menigheten i Laodikea at deres jordiske rikdom er verdiløs, og at de skal kjøpe av ham gull glødet i ild. (Åp 3:17-18)

Dette leder oss til en annen egenskap med Gull sølv og Kostelige steiner: Den høye prisen. Ingen må tro at de skal bygge på Guds menighet uten store personlige offer. «Om noen vil følge meg», sa Jesus, «må han ta opp sitt kors og følge meg.» Videre sa han at de som ville berge livet sitt skulle miste det, men at de som var villige til å miste livet sitt – gi det fullt og helt over til ham – skulle finne det (Matt 16:24-25).

Hvem bygger vel et tårn uten å først sette seg ned å regne over om han har nok til å fullføre det? (Luk 14:28) Enhver som er kalt av Gud til en tjeneste i hans menighet skal være klar over dette. Altfor mange har begynt et verk, og så avbrutt byggingen og falt fra når de ble møtt med motstand eller likegyldighet fra menigheten, manglende resultater, dårlig økonomi, stort arbeidspress og ensomhet. Prisen for å bygge Guds menighet er alt du har. Verken mer eller mindre. Dette er en sannhet som er like gyldig i dag som når Jesus sa det, men likevel fraværende ifra det meste av forkynnelse i dag: At ingen kan være Jesu disippel uten å oppgi alt han eier. (Luk 14:33)

I sterk kontrast til gull, sølv og kostelige steiner står de tre siste på listen: Tre, høy og strå. De er både billige og raske å bygge med. Når en trofast arbeider har bygget med gull sølv og kostelige steiner i mange år, og såvidt kommet noen centimeter over grunnmuren, så kan en annen arbeider ha bygd en kjempemenighet av tre, høy og strå på samme tid og til en brøkdel av kostnaden. Fristelsen er forståelig. Guds måte å gjøre ting på er jo fryktelig tungvint. Men hva skjer når verket prøves med ild. Menigheten var både stor og imponerende på forhånd. Et riktig mesterverk. Men Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det. (Sal 127:1) Etter ildprøven er det bare aske igjen. I beste fall kan du kanskje grave fram en og annen sølvklump fra askehaugen. Men den fikk aldri noen plass i bygningens bæreverk. Den sto vel heller til pynt på stuebordet.

Guds menighet måles ikke i antall navn på en medlemsliste eller antall hoder på et søndagsmøte. Den måles etter hva som er igjen når den har blitt prøvet med ild. Og vers 13 lover oss at den dagen skal komme.



Vi er frelst av nåde, ikke av gjerninger. Det gjelder også de som har spesielle tjenester i menigheten. Om Herren har frelst dem og de har sviktet i sin tjeneste, så vil de miste sin lønn. Men de skal selv bli frelst. De har ikke samlet seg skatter i himmelen, men de kommer inn.

Det du gjør for Herren; gjør det etter hans vilje og etter hans ord. Bygg med hans materialer. Velg de vanskelige løsningene, som du vet er riktige. Det er hardt arbeid, men lønningsdagen kommer.