Sent en kveld – etter at jeg hadde utøst for Gud min fortvilelse over egen svakhet og udugelighet – behaget det ham å henlede tankene mine til noen vers som jeg trodde jeg hadde god forståelse av fra før. Men forståelse er nok ikke det samme som åpenbaring. Denne kvelden gjorde den Hellige Ånd et arbeid i mitt hjerte gjennom disse ordene. Han avslørte skjulte lenker av stolthet og loviskhet, og knuste dem slik bare Han kan.

Jeg holder for tiden på å søke jobb. Jeg har skrevet en CV med alt jeg har gjort, og jeg skriver en søknad til hver arbeidsgiver hvor jeg forteller hva jeg mener å kunne gjøre for dem. Når en arbeidsgiver biter på og ansetter meg, så forventer han at jeg skal kunne gjøre det jeg har forespeilet ham i søknaden. Hvis ikke kan jeg få sparken og bli nødt til å se meg om etter ny jobb igjen.

Slik fungerer ting oss mennesker imellom, så uten å tenke over det er det lett å anta at vårt forhold til Gud er på samme måte. Når vi kommer til ham gjør vi det med en CV over våre åndelige kvalifikasjoner i hånden. Og samtidig som vi innrømmer vår synd og vår absolutte avhengighet av hans frelsesverk, så lover vi forbedring. Vi sender inn vår åndelige søknad, hvor vi forteller hva vi «kan» gjøre. Vi binder oss til hva vi mener vi kan prestere åndelig, og for å være helt sikker på å bli «ansatt» smører vi gjerne på litt ekstra også.

Ser du feilen i det jeg har beskrevet her? Omvendelse er jo bra, og vi skal ikke leve på samme måte som før etter at vi har blitt frelst. Hva kan være feil med det? Feilen oppstår når vi i denne prosessen tilegner oss den oppfatningen at våre lovede prestasjoner er betingelsen for vår frelse. Hva skjer da når vi svikter, slik mennesker uunngåelig gjør uansett hvor frelst de er? Gir Gud oss sparken når vi ikke lever opp til det vi lovte?

Denne kvelden knekte Gud denne oppfatningen i mitt liv. Gjennom disse bibelversene viste han meg at han ikke hadde frelst meg på grunn av noe, men på tross av. Guds intensjon er at vår ros skal være i Ham, ikke i hva vi er, gjør, eller mener vi har potensiale til å være og gjøre. Mitt potensiale til forbedring er verdiløst for ham. Ja verre enn det, det står til og med i veien for at han kan åpenbare sin herlighet gjennom meg. Vers 30 sier at han skal være min helliggjørelse.

Hvis jeg forbedrer meg selv, så åpenbarer jeg min egen kraft til selvforbedring, og kan rose meg av det. Om jeg derimot oppdager at jeg er fullstendig maktesløs til å forbedre meg selv, at det i meg ikke bor noe godt, og at det onde jeg ikke vil det gjør jeg, og at jeg står fullstendig maktesløs overfor syndens fristelser; ja først da kan jeg brukes til det formålet som Gud har tiltenkt meg: Å åpenbare hans herlighet. Om jeg i det øyeblikket skulle sukke i fortvilelse til Gud, og innrømme min elendige tilstand, så finnes det i Kristus et uendelig forråd av kraft til helliggjørelse. Når det faktum at en slik kraft ikke finnes i meg blir påvist, så står Gud fritt til å øse ut over meg av sin kraft uten at jeg får anledning til å rose meg selv for det. For både jeg og alle andre vet at kraften ikke kom fra meg selv.

Gud kalte meg og utvalgte meg, og det gjorde han vel vitende om hvem jeg var. Det sto ham fritt å ta en som var bedre egnet enn meg, men det gjorde han altså ikke. Han utvalgte meg før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå hellig og ulastelig for hans åsyn (Ef 1:4). Denne utvelgelsen kom ikke som et resultat av noen spesiell egnethet som Gud forutså i meg. Han planla ikke å utvelge meg fordi han så jeg ville bli en spesielt god kristen, eller hadde en unik disposisjon for å tro. Det vet jeg fordi ingen av disse tingene er sant om meg. Av natur er jeg en tviler, og min kjødelige disposisjon trekker meg bort fra Gud, og ikke til ham. Bibellesning og bønn er noe jeg må anstrenge meg for å få gjort, og om jeg lar tankene vandre fritt så vandrer de oftere mot urene ting enn mot dype refleksjoner på Guds herlighet.

At jeg har kommet til tro på Gud kan ikke ha skjedd på grunn av hvem jeg er av natur. Det er umulig. Det kan ene og alene ha skjedd på grunn av Guds forgodtbefinnende. Og det vi lærte fra teksten vår fra første Korinterbrev er at hans forgodtbefinnende ikke var knyttet til min egnethet, men til hans herlighet, åpenbart gjennom å frelse de uegnede. Dette formålet var det som motiverte Gud til å beseire min kjødelige natur, ved å la sin Ånd ta bolig i meg. Og denne Ånden står imot kjødet og overbeviser om synd rettferdighet og dom. Det som var umulig for kjødet – et hellig liv – det er mulig når Ånden bor i meg. Og enhver rest av urenhet har han gjort til verkende byller. Sykdommer som jeg stadig går på kne og ber om helbredelse for. Og en etter en forsvinner de – noen senere enn andre – mens jeg venter på oppfyllelsen av hans løfte om full utfrielse fra all synd når jeg ser ham som han er i Himmelen.