Jeg kom til å tenke på denne historien fra Lukas evangelium tidlig en morgen i bilen på vei til skolen. Og jeg ble grepet av tanken på denne synderinnen som fikk møte sin frelser. Jeg tenkte på hvor ekte den kjærligheten og ydmykheten som hun viste ham var. Og jeg tenkte over hvor langt dette ligger fra den holdningen som vår tids kristne har til han som gav sitt liv for oss. Ja jeg vil si at jeg ser betydelig mer av fariseeren Simons holdning. La oss lese historien.

Hva var det denne kvinnen skjønte som ikke Simon hadde skjønt? Svaret er et ord som nesten ikke er i bruk i moderne forkynnelse: Synd. Både Simon og denne synderinnen har samme utgangspunkt. Alle har syndet og fattes Guds ære (Rom 3:23). Det menneskene regner som rettferdighet etter sin forkrøplede standard, er som et urent klesplagg for Gud (Jes 64:5). Så vi har en Fariseer og en synderinne. Begge er syndere, begge er like fortapt, og begge møter Jesus ansikt til ansikt. Men det er bare en av dem som ser sin egen synd.

Denne kvinnen som kom inn i Simons hus var en synderinne, og alle visste det. Mest av alt hun selv. Og hun led under dette hver dag. Kanskje hadde hun hørt Jesu forkynnelse den dagen, og kjent hvordan hennes samvittighet hadde bekreftet hvert eneste ord. Da hun fikk vite at han var hos Simon fikk hun tak i en alabaster-krukke med salve, og gikk for å møte ham. Hun kom stille inn døren i Simons hus, og ble stående bak Jesus der han lå til bords som skikken var på den tiden. Når hun sto der og så sin egen syndighet i forhold til Jesu renhet skjønte hun det. At denne mannen som lå ved Simons bord, som var hellig og syndfri, skulle dø som et soningsoffer for hennes synd.

Øyeblikkelig brast hun ut i tårer og falt ned ved Jesu føtter. Det var ingen ting hun kunne gjøre for å uttrykke den takknemligheten som hun følte. Fariseeren Simon så brydd på hvordan hun begynte å kysse Jesu føtter, og vaske dem med takknemlighetstårene sine. Hvordan hun tørket av dem med håret sitt og salvet dem med olje fra krukken sin. Han var fullstendig uforstående til denne kvinnens takknemlighet, og spurte seg selv hvorfor Jesus ikke jaget henne bort. Visste han ikke hva slags kvinne det var som vasket føttene hans?

Simon hadde ikke skjønt det. Han nærmet seg Jesus som om han skulle være hans likemann. Vel inviterte han ham hjem, men motivene hans var ikke ærbødighet og takknemlighet. Antakelig var han av dem som trodde Jesus kom for å opprette et jordisk kongerike, og kalkulerte med at det kunne være lønnsomt å holde seg inne med ham.

Hvor mange er det ikke i dag som inviterer Jesus inn i sitt liv med feil motiver? Uten å ha forstått hva som skjedde på korset. I sin selvrettferdighet er de lite mottagelige for korreks fra Guds hellige bud. I stedet for å rette seg etter Bibelens ord så bortforklarer de det, slik fariseerne også var kjent for å gjøre. De forakter Jesu soningsdød fordi de ikke skjønner at det var deres synd han tok med seg opp på korset.

Kan det tenkes at måten evangeliet forkynnes på har skylden for dette? Når hørte du sist forkynnelse om synd og omvendelse? De fleste hopper over dette når evangeliet skal forkynnes. Det er mye enklere å fortelle om nåden. Da slipper du at noen blir støtt når deres onde gjerninger blir avslørt. Det er bare det at nåden mister sitt innhold når synden blir glattet over og avdramatisert. Det er jo det at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere som gjør nåden så overstrømmende stor. Og jo mer vi ser av vår egen syndighet, jo større blir nåden for oss (Rom 5:20).

Og hva har de da satt inn i stedet for synd? Hva har blitt grunnen til at man bør ta imot Jesus. Jo, moderne kristendom har innført ideen med personlige fordeler. Glede og fred er så absolutt en frukt av vissheten om å være frelst fra en evig fortapelse, men når denne gleden og freden brukes som argument for å ta imot Jesus, uten forkynnelse av synd, rettferdighet og dom, så tas selve kilden til gleden og freden bort. Mennesker kommer til Jesus fordi de søker glede og fred, uten å først søke Guds rike. Men når du først søker Guds rike, og hans rettferdighet, så følger alt det andre naturlig med (Matt 6:33).

Denne forkynnelsen av nåde, uten forkynnelse av hva man er benådet fra, skaper fariseere som Simon. Som tar imot Jesus med tanke på hvilke fordeler de kan få av det. Og når de ikke ser noe til den gleden og freden, den personlige økonomiske framgangen, eller hva det nå måtte være de har blitt lovet, så mister de snart interessen. Ja verre enn det, de føler seg snytt og narret. De føler at de har blitt løyet for, og blir bitre motstandere av alt som lukter av kristendom. Deres tilstand blir altså verre enn den var før de "tok imot" Jesus.

Om du forkynner Guds ord i sannhet, med synd rettferdighet og dom, så vil du sjelden oppleve likegyldighet. En synder kan reagere på to måter. Enten med sinne, eller med å omvende seg. Gjør han ikke det er det en god mulighet for at du gjør noe galt. Og når noen reagerer med sinne så er det mye bedre enn likegyldighet. Sinne er en reaksjon som tyder på at du her truffet spikeren på hodet. Og da kan du være sikker på at vedkommende kommer til å tenke over det du har sagt.

Jeg ønsker å se flere syndere og synderinner bryte sammen i tårer, falle ned på kne og kysse Jesu føtter. Det kommer vi ikke til å få se før vi forkaster moderne metoder og går tilbake til hele det Bibelske evangeliet. Og slutter å produsere fariseere.