Jo da, vi skal jo helst unngå fristelser i det store og hele. Vi ber jo i fadervår (Matt 6:9-13) om å ikke bli ledet inn i fristelser. Men av og til så befinner vi oss bare i de situasjonene hvor det rykker litt mer i kjøttet enn ellers. Og da er det ikke likegyldig hvordan vi møter fristelsen.

Forutsetningen for å møte fristelser på riktig måte er vissheten om at vi er født på ny. Det er ikke lengre vi som lever, men Kristus lever i oss. Det gamle mennesket er dødt med Kristus og begravd i dåpen, og vi er oppreist til et helt nytt liv. Om dette er helt nytt for deg, så foreslår jeg at du tar en kikk i Romerbrevet 6.

Når denne vissheten er på plass så er ikke lenger fristelsen et problem som skal overvinnes. Den er en mulighet til å la Jesus Kristus få skikkelse i deg. Til å la Kristi lys skinne fram i deg, og å la det verket som Jesus har gjort i livet ditt bli åpenbart til hans ære.

Jesus utholdt lidelsene på korset idet han så frem til at han en dag skulle få se deg ta et skritt ut fra synden som du var fanget i og inn i livet og friheten med ham. Det at du vandrer i hans rettferdighet er, sammen med din evige frelse, belønningen for hans lidelser. Aldri har du større mulighet til å glede Jesu hjerte enn når fristelsene raser på det verste.

Og det beste av alt: Ingen ting av dette skjer i egen kraft. Alt kommer fra Jesus, og er til hans ære.