| | David klager til Herren over sine ugudelige fiender, som gjengjelder hans kjærlighet med bittert hat, 1-5. Han beder om at Guds rettferdige straff i fullt mål særlig må ramme en av dem, 6-15, som ved ubarmhjertig forfølgelse har latt for dagen at han vilde at forbannelsen skulde komme over ham, 16-20. Han skildrer så sine store lidelser, 21-25, beder Herren om frelse fra dem, 26-29, og lover å ville prise ham derfor, 30. 31. - Likesom i 31., 38. og 41. salme ligger det også i denne salme en spådom om Messias' lidelser ved hans ugudelige fiender, navnlig forræderen Judas (APO 1, 20).
|
|
1
|
Til sangmesteren; av David; en salme. Min lovsangs Gud, ti ikke!
|
|
2
|
For ugudelighets munn og falskhets munn har de oplatt imot mig, de har talt med mig med løgnens tunge.
|
|
3
|
Og med hatets ord har de omgitt mig og stridt imot mig uten årsak.
|
|
4
|
Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn.
|
|
5
|
Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet.
|
|
6
|
Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd!
|
|
7
|
Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd!
|
|
8
|
La hans dager bli få, la en annen få hans embede!
|
|
9
|
La hans barn bli farløse og hans hustru enke,
|
|
10
|
og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem!
|
|
11
|
La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid!
|
|
12
|
La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn!
|
|
13
|
La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd!
|
|
14
|
Hans fedres misgjerning bli ihukommet hos Herren, og hans mors synd bli ikke utslettet!
|
|
15
|
De være alltid for Herrens øine, og han utrydde deres minne av jorden,
|
|
16
|
fordi han ikke kom i hu å gjøre barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og vilde drepe ham.
|
|
17
|
Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke lyst til velsignelse, og den blev langt borte fra ham;
|
|
18
|
han klædde sig i forbannelse som sin klædning, og den trengte som vann inn i hans liv og som olje i hans ben.
|
|
19
|
La den være ham som et klædebon som han dekker sig med, og som et belte som han alltid omgjorder sig med!
|
|
20
|
Dette være mine motstanderes lønn fra Herren, og deres som taler ondt imot min sjel!
|
|
21
|
Og du, Herre, Herre, gjør vel imot mig for ditt navns skyld! Fordi din miskunnhet er god, så redde du mig!
|
|
22
|
For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennemboret i mitt indre.
|
|
23
|
Som en skygge, når den heller, farer jeg avsted; jeg blir jaget bort som en gresshoppe.
|
|
24
|
Mine knær vakler av faste, og mitt kjød svinner og er uten fedme.
|
|
25
|
Og jeg er blitt til spott for dem; de ser mig og ryster på hodet.
|
|
26
|
Hjelp mig, Herre min Gud, frels mig efter din miskunnhet,
|
|
27
|
så de må kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det!
|
|
28
|
De forbanner, men du velsigner; de reiser sig og blir til skamme, men din tjener gleder sig.
|
|
29
|
Mine motstandere skal klæ sig i vanære og svøpe sig i sin skam som i en kappe.
|
|
30
|
Jeg vil storlig prise Herren med min munn, og midt iblandt mange vil jeg love ham;
|
|
31
|
for han står ved den fattiges høire hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel.
|
Bibelselskapets 1930-oversettelse (Norsk)
Kapittel 109
