| | Sangeren beder Herren straffe sitt folks overmodige fiender, som undertrykker det, idet de mener at Herren ikke enser deres ferd, 1-7. Han refser de israelitters dårskap som deler denne fiendenes mening, 8-11, og priser dem salige som av Herren har lært å sette all sin lit til ham, som i sin tid skal ta sig av sitt folk, 12-15. Han uttaler til slutt sin faste tillit og fortrøstning til Herrens hjelp i all nød og fare og sin forvissning om at han vil tilintetgjøre alle hans fiender, 16-23.
|
|
1
|
Du hevnens Gud, Herre, du hevnens Gud, åpenbar dig i herlighet!
|
|
2
|
Reis dig, du jordens dommer, la gjengjeldelse komme over de overmodige!
|
|
3
|
Hvor lenge skal de ugudelige, Herre, hvor lenge skal de ugudelige fryde sig?
|
|
4
|
De utgyder en strøm av ord, de fører frekk tale; alle de som gjør urett, taler store ord.
|
|
5
|
Ditt folk, Herre, knuser de, og din arv plager de.
|
|
6
|
Enken og den fremmede slår de ihjel, og farløse myrder de.
|
|
7
|
Og de sier: Herren ser ikke, og Jakobs Gud gir ikke akt.
|
|
8
|
Gi dog akt, I ufornuftige blandt folket, og I dårer, når vil I bli kloke?
|
|
9
|
Mon han som planter øret, ikke skulde høre? Mon han som skaper øiet, ikke skulde se?
|
|
10
|
Mon han som refser hedningene, ikke skulde straffe, han som gir menneskene forstand?
|
|
11
|
Herren kjenner menneskenes tanker, han vet at de er tomhet.
|
|
12
|
Salig er den mann som du, Herre, refser og gir lærdom av din lov
|
|
13
|
for å gi ham ro for onde dager, inntil det blir gravd en grav for den ugudelige.
|
|
14
|
For Herren skal ikke forkaste sitt folk og ikke forlate sin arv;
|
|
15
|
for dommen skal vende tilbake til rettferdighet, og alle de opriktige av hjertet skal gi den medhold.
|
|
16
|
Hvem reiser sig for mig imot de onde? Hvem stiller sig frem for mig imot dem som gjør urett?
|
|
17
|
Dersom ikke Herren var min hjelp, vilde min sjel snart bo i dødsrikets stillhet.
|
|
18
|
Når jeg sier: Min fot vakler, da holder din miskunnhet mig oppe, Herre!
|
|
19
|
Når mine urolige tanker i mitt hjerte blir mange, da husvaler din trøst min sjel.
|
|
20
|
Har vel fordervelsens domstol noget samfund med dig, der hvor de skaper urett under skinn av rett?
|
|
21
|
De slår sig skarevis sammen imot den rettferdiges sjel, og uskyldig blod dømmer de skyldig.
|
|
22
|
Da blir Herren mig en borg, og min Gud min tilflukts klippe.
|
|
23
|
Og han lar deres urett komme tilbake over dem, og for deres ondskaps skyld skal han utrydde dem; ja, Herren vår Gud skal utrydde dem.
|
Bibelselskapets 1930-oversettelse (Norsk)
Kapittel 94
