| | Sangeren byder Israel å prise Herren som den over alt ophøiede, som har skapt og eier hele jorden, 1-5, og å tilbede ham som sitt folks trofaste hyrde, som det vilde gjøre vel i å lyde, 6. 7; han advarer det mot å forherde sitt hjerte i likhet med sine vantro fedre, som derved utelukket sig selv fra den lovede hvile, 8-11. Salmen peker frem mot Guds nådes og allmakts åpenbarelse i Kristus og formaner til å prise ham og ikke forherde sitt hjerte mot ham og hans frelse (HEB 3, 7-19; 4, 5-10.)
|
|
1
|
Kom, la oss juble for Herren, la oss rope med fryd for vår frelses klippe!
|
|
2
|
La oss trede frem for hans åsyn med pris, la oss juble for ham med salmer!
|
|
3
|
For Herren er en stor Gud og en stor konge over alle guder,
|
|
4
|
han som har jordens dyp i sin hånd og fjellenes høider i eie,
|
|
5
|
han som eier havet, for han har skapt det, og hans hender har gjort det tørre land.
|
|
6
|
Kom, la oss kaste oss ned og bøie kne, la oss knele for Herrens, vår skapers åsyn!
|
|
7
|
For han er vår Gud, og vi er det folk han før, og den hjord hans hånd leder. Vilde I dog idag høre hans røst!
|
|
8
|
Forherd ikke eders hjerte, likesom ved Meriba, likesom på Massadagen i ørkenen,
|
|
9
|
hvor eders fedre fristet mig! De satte mig på prøve, de som dog hadde sett min gjerning.
|
|
10
|
Firti år vemmedes jeg ved den slekt, og jeg sa: De er et folk med forvillet hjerte, og de kjenner ikke mine veier.
|
|
11
|
Så svor jeg i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile.
|
Bibelselskapets 1930-oversettelse (Norsk)
Kapittel 95
