| | Predikeren lærer at alt i verden er tomhet og bare uavlatelig gjentar sig, 1-11; også den menneskelige visdom er tomhet og makter ikke å gjøre lykkelig; dette har han selv prøvd, 12-18.
|
|
1
|
Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem.
|
|
2
|
Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet.
|
|
3
|
Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen?
|
|
4
|
Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.
|
|
5
|
Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op.
|
|
6
|
Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp.
|
|
7
|
Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen.
|
|
8
|
Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.
|
|
9
|
Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen.
|
|
10
|
Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.
|
|
11
|
Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter.
|
|
12
|
Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem,
|
|
13
|
og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.
|
|
14
|
Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind.
|
|
15
|
Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.
|
|
16
|
Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap.
|
|
17
|
Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind.
|
|
18
|
For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.
|
Bibelselskapets 1930-oversettelse (Norsk)
Kapittel 1
