| | Jakob hilser de kristne av Israels tolv stammer, som er spredt omkring i landene, formaner dem til glede i trengsler, til bønn og tro, og til å akte sin kristendom for sitt dyreste gode, 1-12. Fristelse til det onde er av oss selv; fra Gud kommer alle gode gaver; han har jo gitt oss gjenfødelsens nåde, 13-18. En skal være sen til tale og til vrede, 19. 20, med flid ta imot ordet og gjøre efter det, 21-25. Om den sanne gudsdyrkelse, 26. 27.
|
|
1
|
Jakob, Guds og den Herre Jesu Kristi tjener, hilser de tolv stammer som er spredt omkring i landene.
|
|
2
|
Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser,
|
|
3
|
da I vet at prøvelsen av eders tro virker tålmodighet;
|
|
4
|
men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, forat I kan være fullkomne og hele og ikke mangle noget.
|
|
5
|
Men dersom nogen av eder mangler visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham.
|
|
6
|
Men han bede i tro, uten å tvile; for den som tviler, ligner havsbølgen, som drives og kastes av vinden.
|
|
7
|
For ikke må det menneske tro at han skal få noget av Herren,
|
|
8
|
slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier.
|
|
9
|
Men den ringe bror rose sig av sin høihet,
|
|
10
|
og den rike av sin ringhet; for han skal forgå som blomst på gress;
|
|
11
|
solen gikk op med sin brand og tørket gresset bort, og blomsten på det falt av, og dets fagre skikkelse blev ødelagt; således skal og den rike visne bort på sine veier.
|
|
12
|
Salig er den mann som holder ut i fristelse; for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.
|
|
13
|
Ingen si når han fristes: Jeg fristes av Gud. For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen.
|
|
14
|
Men hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst;
|
|
15
|
derefter, når lysten har undfanget, føder den synd; men når synden er blitt fullmoden, føder den død.
|
|
16
|
Far ikke vill, mine elskede brødre!
|
|
17
|
All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge.
|
|
18
|
Efter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, forat vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.
|
|
19
|
I vet det jo, mine elskede brødre! Men hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede;
|
|
20
|
for manns vrede virker ikke det som er rett for Gud.
|
|
21
|
Avlegg derfor all urenhet og all levning av ondskap, og ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i eder, og som er mektig til å frelse eders sjeler!
|
|
22
|
Men vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv.
|
|
23
|
For dersom en er ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige åsyn i et speil:
|
|
24
|
han så på sig selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut.
|
|
25
|
Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.
|
|
26
|
Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves.
|
|
27
|
En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde sig selv uplettet av verden.
|
Bibelselskapets 1930-oversettelse (Norsk)
