| | Jesus føres til Pilatus, 1. 2. Judas' selvmord, 3-10. Jesus for Pilatus, 11-26. Han spottes av stridsmennene, 27-31, korsfestes og dør, 32-50. Tegnene ved hans død, 51-56. Han begraves, 57-61; jødene setter vakt ved graven, 62-66.
|
|
1
|
Da det nu var blitt morgen, holdt alle yppersteprestene og folkets eldste råd imot Jesus, at de kunde drepe ham,
|
|
2
|
og de bandt ham og førte ham bort og overgav ham til landshøvdingen Pilatus.
|
|
3
|
Da nu Judas, som forrådte ham, så at han var blitt domfelt, angret han det, og han kom tilbake til yppersteprestene og de eldste med de tretti sølvpenninger og sa:
|
|
4
|
Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod. Men de sa: Hvad kommer det oss ved? Se du dertil!
|
|
5
|
Da kastet han sølvpengene inn i templet, og gikk bort og hengte sig.
|
|
6
|
Men yppersteprestene tok sølvpengene og sa: Det er ikke tillatt å legge dem i tempelkisten; for det er blodpenger.
|
|
7
|
Og de holdt råd med hverandre, og kjøpte for pengene pottemakerens aker til gravsted for fremmede.
|
|
8
|
Derfor heter denne aker Blodakeren den dag idag.
|
|
9
|
Da blev det opfylt som er talt ved profeten Jeremias, som sier: Og de tok de tretti sølvpenninger, den verdsattes verdi, han som Israels barn lot verdsette,
|
|
10
|
og de gav dem for pottemakerens aker, således som Herren bød mig.
|
|
11
|
Men Jesus blev stilt frem for landshøvdingen. Og landshøvdingen spurte ham: Er du jødenes konge? Jesus sa til ham: Du sier det.
|
|
12
|
Og på alle yppersteprestenes og de eldstes klagemål svarte han intet.
|
|
13
|
Da sa Pilatus til ham: Hører du ikke hvor meget de vidner imot dig?
|
|
14
|
Og han svarte ham ikke på et eneste ord, så landshøvdingen undret sig storlig.
|
|
15
|
Men på høitiden pleide landshøvdingen å gi folket en fange fri, hvem de vilde.
|
|
16
|
Nu hadde de dengang en vel kjent fange, som hette Barabbas.
|
|
17
|
Da de nu var samlet, sa Pilatus til dem: Hvem vil I jeg skal gi eder fri, Barabbas eller Jesus, som de kaller Messias?
|
|
18
|
For han visste at det var av avind de hadde overgitt ham til ham.
|
|
19
|
Men mens han satt på dommersetet, sendte hans hustru bud til ham og lot si: Ha ikke noget med denne rettferdige å gjøre! for jeg har lidt meget i drømme idag for hans skyld.
|
|
20
|
Men yppersteprestene og de eldste overtalte folket til å be om å få Barabbas fri, og Jesus avlivet.
|
|
21
|
Landshøvdingen tok nu til orde og sa til dem: Hvem av de to vil I jeg skal gi eder fri? De sa: Barabbas!
|
|
22
|
Pilatus sier til dem: Hvad skal jeg da gjøre med Jesus, som de kaller Messias? De sier alle: La ham korsfeste!
|
|
23
|
Han sa da: Hvad ondt har han da gjort? Men de ropte enda sterkere: La ham korsfeste!
|
|
24
|
Da Pilatus så at han intet utrettet, men at det bare blev større opstyr, tok han vann og vasket sine hender for folkets øine og sa: Jeg er uskyldig i denne rettferdiges blod; se I dertil!
|
|
25
|
Og alt folket svarte og sa: Hans blod komme over oss og over våre barn!
|
|
26
|
Da gav han dem Barabbas fri; men Jesus lot han hudstryke og overgav ham til å korsfestes.
|
|
27
|
Da tok landshøvdingens stridsmenn Jesus med sig inn i borgen og samlet hele vakten omkring ham.
|
|
28
|
Og de klædde ham av og hengte en skarlagens kappe om ham,
|
|
29
|
og de flettet en krone av torner og satte på hans hode, og gav ham et rør i hans høire hånd, og de falt på kne for ham og hånte ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge!
|
|
30
|
Og de spyttet på ham og tok røret og slo ham i hodet.
|
|
31
|
Og da de hadde hånet ham, tok de kappen av ham og klædde ham i hans egne klær, og førte ham bort for å korsfeste ham.
|
|
32
|
Men mens de var på veien, traff de en mann fra Kyrene ved navn Simon; ham tvang de til å bære hans kors.
|
|
33
|
Og da de kom til et sted som kalles Golgata, det er Hodeskallestedet,
|
|
34
|
gav de ham vin å drikke, blandet med galle; men da han smakte det, vilde han ikke drikke.
|
|
35
|
De korsfestet ham da, og delte hans klær imellem sig ved loddkasting;
|
|
36
|
og de satt der og holdt vakt over ham.
|
|
37
|
Og over hans hode satte de klagemålet imot ham, således skrevet: Dette er Jesus, jødenes konge.
|
|
38
|
Da blev to røvere korsfestet sammen med ham, en på den høire og en på den venstre side.
|
|
39
|
Og de som gikk forbi, spottet ham og rystet på hodet og sa:
|
|
40
|
Du som bryter ned templet og bygger det op igjen på tre dager, frels dig selv! Er du Guds Sønn, da stig ned av korset!
|
|
41
|
Likeså spottet også yppersteprestene tillikemed de skriftlærde og de eldste ham og sa:
|
|
42
|
Andre har han frelst, sig selv kan han ikke frelse! Han er jo Israels konge; la ham nu stige ned av korset, så skal vi tro på ham!
|
|
43
|
Han har satt sin lit til Gud; han fri ham nu om han har behag i ham! Han har jo sagt: Jeg er Guds Sønn.
|
|
44
|
På samme måte hånte også røverne ham, de som var korsfestet med ham.
|
|
45
|
Men fra den sjette time blev det mørke over hele landet like til den niende time.
|
|
46
|
Og ved den niende time ropte Jesus med høi røst og sa: Eli! Eli! lama sabaktani? det er: Min Gud! Min Gud! hvorfor har du forlatt mig?
|
|
47
|
Men da nogen av dem som stod der, hørte det, sa de: Han roper på Elias!
|
|
48
|
Og straks løp en av dem frem og tok en svamp og fylte den med eddik og stakk den på et rør og gav ham å drikke.
|
|
49
|
Men de andre sa: Vent, la oss se om Elias kommer for å frelse ham!
|
|
50
|
Men Jesus ropte atter med høi røst og opgav ånden.
|
|
51
|
Og se, forhenget i templet revnet i to stykker fra øverst til nederst, og jorden skalv, og klippene revnet,
|
|
52
|
og gravene åpnedes, og mange av de hensovede helliges legemer stod op,
|
|
53
|
og de gikk ut av gravene efter hans opstandelse, og kom inn i den hellige stad og viste sig for mange.
|
|
54
|
Men da høvedsmannen og de som holdt vakt med ham over Jesus, så jordskjelvet og det som skjedde, blev de såre forferdet og sa: Sannelig, denne var Guds Sønn!
|
|
55
|
Men mange kvinner som hadde fulgt Jesus fra Galilea og tjent ham, stod der og så på i frastand;
|
|
56
|
blandt dem var Maria Magdalena, og Maria, Jakobs og Joses' mor, og Sebedeus-sønnenes mor.
|
|
57
|
Men da det var blitt aften, kom en rik mann fra Arimatea ved navn Josef, som også var blitt en Jesu disippel;
|
|
58
|
han gikk til Pilatus og bad om Jesu legeme. Da bød Pilatus at det skulde gis ham.
|
|
59
|
Og Josef tok legemet og svøpte det i et rent, fint linklæde
|
|
60
|
og la det i sin nye grav, som han hadde latt hugge i klippen, og han veltet en stor sten for døren til graven, og gikk bort.
|
|
61
|
Men Maria Magdalena og den andre Maria var der og satt like imot graven.
|
|
62
|
Men den næste dag, som var dagen efter beredelses-dagen, kom yppersteprestene og fariseerne sammen hos Pilatus
|
|
63
|
og sa: Herre! vi kommer i hu at mens denne forfører ennu var i live, sa han: Tre dager efter står jeg op.
|
|
64
|
Byd derfor at de vokter graven vel til den tredje dag, forat ikke hans disipler skal komme og stjele ham og så si til folket: Han er opstanden fra de døde, og den siste forførelse bli verre enn den første.
|
|
65
|
Pilatus sa til dem: Der har I vakt; gå bort og vokt graven som best I kan!
|
|
66
|
De gikk bort og voktet graven sammen med vakten, efterat de hadde satt segl på stenen.
|
Bibelselskapets 1930-oversettelse (Norsk)
Kapittel 27
