Stolt som en hane
En hanes stolthet er det kanskje lett å oppdage, slik er det ikke alltid med oss og våre synder. Enkelte synder er åpenbare, mens andre er vanskeligere å avsløre, men like ødeleggende for vårt gudsliv. I dette innlegget vil jeg prøve å avsløre synd, nærmere bestemt stolthet og selvhevdelse. Slik at du kan være bevisst på de når de kommer og dermed ikke gi dem pusterom i ditt liv.
Hva sa Jesus om stolthet?
«For innenfra, ut fra menneskenes hjerte, kommer onde tanker … stolthet og dårskap.» Mark 7:21-22
Stolthet er en av mange synder som kommer fra menneskets syndige hjerte. Vi kan, på grunn av Jesu ord, stemple stolthet som en synd.
Hva er stolthet?
Her vil jeg bruke ordet stolthet (gresk huperēphania) i betydning av hovmodighet, arroganse og ærgjerrighet (å være ærekjær). Ærekjær-aspektet henger nært sammen med selvhevdelse, og det å opphøye seg selv, sin egen visdom, sine talenter – gjerne fremfor andre. Selvhevdelse kan også være et uttrykk for at en egentlig ser ned på andre.
Fariseernes skjulte synder
Fariseerne var eksperter på å kamuflere sine synder, men Jesus var ekspert på hjertesykdommer og så fariseernes hykleri. I Matt. 23:5 sier Jesus at fariseerne gjorde alle sine gjerninger for å vise seg frem (aktuelt på facebook?). De var ærekjære og ønsket ære fra mennesker, i motsetning til hva Jesus gjorde (Joh. 5:41).
Denne type stolthet skaper en dårlig menighet der mennesker må være perfekte. Det er lite rom for å bekjenne synd, og lite nåde. Akkurat som hos fariseerne. De tok ikke i mot søkende syndere, tollere og horer. Disse var for dårlige i deres øyne, men ikke hos Jesus. Fariseerne var stolte, Jesus var ydmyk av hjertet (Matt. 11:28-30). De to motstående sinnelagene fikk store praktiske konsekvenser.
Ros deg av Herren
Kristne skal ikke være som fariseerne på dette punktet. Vi skal som Jesus ta i mot dem som sliter og vil omvende seg, selv om de har gjort forferdelige synder. Vi er i evangeliet kalt til ydmykhet.
Vi kan ikke heve oss over andre fordi vi vet at det er samme syndenaturen i oss som i dem. Meg, romfolk, narkomane, jøder, muslimer og Jehovas Vitner er alle av samme materiale. Vi har derfor ikke grunn til å være stolte og fremme oss selv gjennom religion, intellekt eller andre ting. Men vi er kalt å være ydmyke, og bare da kan vi ære, opphøye og fremme Gud og Hans rike.
Dårlig sammenblanding: stolthet og selvhevdelse
Stolthet tar seg aldri bra ut, på en måte. Den kan ta seg veldig bra ut i menneskers øyne (som fariseerne er eksempler på), for folk oppdager gjerne ikke at du er drevet av stolthet fordi du er flink til å skjule det. Men i Guds øyne, som ser alle ting og som kjenner våre motiv, tar stolthet seg aldri bra ut.
Problemet vårt er at vi ofte er drevet av det vi ser, og ikke den usynlige Gud. Vi ser menneskers anerkjennelse, og lar oss lett motivere av det i stedet for kjærlighet og sannhet.
Gode ting gir anerkjennelse, og stoltheten vår elsker anerkjennelse. Derfor (når godt gir anerkjennelse og stoltheten elsker anerkjennelse) kan stoltheten være drivkraften bak utrolig mye «godt».
Salomo gjorde seg denne observasjonen:
«Og jeg så at alt strev og all dyktighet i arbeid har sin grunn i at den enes ærgjerrighet er større enn den andres. Også det er tomhet og jag etter vind.» Fork. 4:4
En jobber mer enn en annen fordi han er mer ærekjær. For jo mer du jobber, jo mer vil du utrette og desto mer ære kan du høste.
«Gud står de stolte imot men de ydmyke gir Han nåde.» Jak. 4:6b
Så mens menneskene klapper for oss og vi «ydmykt» tar i mot ros og nyter vår fremgang, så er Den usynlige i mot oss (dersom vi er stolte).
Så kan vi velge hvor vi vil høste applaus – fra verden eller himmelen? Det trenger absolutt ikke være en motsetning mellom å bli opphøyet av Gud og mennesker, men poenget her er at hvis du handler med egenære i tankene så er det en motsetning.
Ikke svelg stoltheten din, men spytt den ut
Som kristne er vi kalt til å ta et oppgjør med vår stolthet – vi skal ikke være stolte mennesker. Og vi må kjempe mot vår syndige stolthet. Hvis du ikke gjør det så vil Gud stå deg i mot (Jak.4) og du vil falle.
«Hovmod kommer før ødeleggelse, og en hovmodig ånd før fall.» Ord. 16:18
Stolthet er destruktivt for deg selv, for andre og viktigst av alt for Guds rike. Ikke svelg stoltheten din, men spytt den ut, og bli kvitt den ved Den Hellige Ånds kraft. Da vil du kunne kjenne på omvendelsens glede. Spesielt i lyset av at all den synd du har samlet opp med din stolthet kan falle død til jorden ved et blikk på Jesus.
Mens stolthets lønn er allmektig motstand så er lønnen for ydmykhet veldig gledelig: nåde. Som det stod i Jakob 4:6b «… den ydmyke gir Han nåde.»
Den som får nåde roser og hevder Gud, ikke seg selv. Og den som får nåde er også villig til å gi nåde. Slik at en kan være som Jesus og ta i mot syndere som søker nåde.