(Fotnotene står oppført som fn)
Deutero-Jesajas historie
Har du hørt om deutero-Jesaja? I så fall er det bare fordi du er født etter 1700-tallet. For ingen hadde hørt om ham før slutten av 1700-tallet.(fn 1)
For noen år siden tenkte jeg at jeg skulle studere ham, men jeg fant ham ikke. Ikke i Bibelen og heller ikke i jødisk tradisjon (med et unntak på 1100-tallet). Hvor finner man så ham? Han dukker først opp fra hatten til liberalteologene på slutten av 1700-tallet. Liberalteologene som selv stryker ut det overnaturlige med sin historisk-kritiske metode, er inkonsekvente når de prøver å trylle frem en mann som ingen har hørt om ca. 2000 år etter han skal ha levd.
Med andre ord, de vil ikke tro Gud og hevder at vi som tror på én Jesaja fantaserer, i sitt forsøk på en naturalistisk forklaring ender de selv opp med å fantasere. Ironisk?
Disse teologene utviklet hypotesen om en annen Jesaja (deutero-Jesaja) utover 1800-tallet, og siden den gang har vi fått en mengde «jesajaser» og hypoteser rundt forfatterskap av boken.
Mange hevder i dag at bokens tredeling (kap. 1-39, 40-55, 56-66) tyder på tre jesajaser (trito-Jesaja), mens andre igjen ser at det blir for lite hvis de skal være konsekvente og foreslår derfor en hel gjeng med jesajaser.
Det skal også sies at noen som tror på at Jesajaboken er Guds ord og at Gud kan forkynne fremtiden før den kommer, likevel tror at boken har flere forfattere. De stiller derfor ikke i vantroens kategori som liberalteologene, men de får likevel store problemer med å være konsekvent. Noe vi vil se senere. Når jeg videre skriver om deutero-Jesaja-hypotesen så er det den liberale varianten jeg hovedsaklig omtaler.
Så la oss gå tilbake til to-kilde-hypotesen.
Deutero-Jesaja hypotesen
Denne hypotesen antar at det finnes to jesajaser. «Den første Jesaja» (såkalt proto-Jesaja) skal ha stått bak kapittel 1-39. Han levde fra ca. år 740 (da kong Ussia døde) til minst 681 (da assyrerkongen Sankerib døde 37:38). Deutero-Jesaja («den andre Jesaja»), som skal ha skrevet kapittel 40-66 (fn 2), levde over hundre år senere på midten av 500-tallet i det babylonske eksilet (etter Jerusalems ødeleggelse i 586). (fn 3)
Deutero-Jesaja hypotesen går ut på at proto-Jesaja ikke kan ha skrevet kapittel 40-66 i Jesajaboken. Dette må en annen ha gjort på grunn av språklige, stilistiske og tematisk forskjeller, hevdes det. MEN hovedgrunnen og opprinnelsen til hypotesen kom av en annen grunn: Et anti-kristent tankesett om at profeten Jesaja ikke kan ha forutsett fremtidige hendelser.
«J. C. Döderlein var en av de første som argumenterte for en annen forfatter, og han sa eksplisitt at Jesaja ikke kunne ha forutsett Jerusalems fall (587), de 70 år med fangenskap, tilbakekomsten, Kyros. Jesaja kunne ikke ha skrevet de kapitlene (kap. 40-66) og kommet med slike påstander.»(fn 4)
«Teorien ble først fremmet, ikke på grunn av problemer med stilistisk enhet men, på grunn av problemstillingen relatert til om GT-profetene virkelig kunne fortelle fremtidige hendelser, spesielt med Jesajas forbløffende presisjon. Rasjonalistiske kritikere tvilte på at Jesaja i det hele tatt kunne forutsi Jerusalems fall, den senere restaureringen av Palestina, og især navnet til den persiske kongen (Kyros, se Jes. 45:1) som ville tillate jødene å returnere til deres hjemland fra eksilet. Hendelser som ikke forekom og personer som ikke var født før over 100 år etter at profeten hadde dødd.
De fleste konservative bibelforskere bekrefter, sammen med gammel jødisk tradisjon, bokens enhet, én forfatter og den overnaturlige opprinnelsen til de profetiske skriftstedene.”(fn 5)
Profetienes fantastiske og nøyaktige presisjon ble for utrolig i liberalteologenes øyne. Den siste delen av boken måtte da ha vært skrevet etter det skjedde. Deuterojesaja-hypotesen tar dermed Gud vekk fra sin åpenbaring, skiller Gud fra de ord Han har talt, og står på en ikke-kristen grunnvoll.
De høres ut som ateister som allerede i sitt antatte filosofiske ikke-materielle materialistiske verdenssyn allerede har utelukket at Gud er, kan tale og åpenbare fremtiden. Og om de liberale tror på Gud så er Han i deres øyne ikke allvitende, men full av menneskelige begrensninger og underlagt de liberales mektige intellekt. Deres historisk-kritiske metode gjør dem/mennesket til dommer over Gud og setter Gud på tiltalebenken.
Argumenter mot hypotesen
a) Bokens eget vitnesbyrd:
Bokens innledning og minst 13 andre steder i boken referer til Jesaja som forfatter og opphavsmann.
«Syn som Jesaja, sønn av Amos, så om Juda og Jerusalem i de dager da Ussia, Jotam, Ahas og Hiskia var konger i Juda.» Jes. 1:1
b) Jødiske skrifter:
Den jødiske historikeren Flavius Josefus fra det første århundret attribuerer Kyros-profetien i 44:28-45:1 til Jesaja sammen med resten av boken (Jewish Antiquities 11.5-6).
De mellomtestamentlige bøkene (de såkalte GT-apokryfene) bekrefter denne oppfatningen. Ben Sirak kjente bare til én Jesaja (280 f.Kr) i Sirak 48:22-25.
c) Jesu ord:
Jesu sitat av både «proto-Jesaja» (Mt. 13:14 siterer Jes. 6, Mt. 15:7 siterer Jes. 29) og «deutero-Jesaja» (Luk. 4:17f siterer Jes. 61) som Jesaja.
«Hyklere! Jesaja profeterte rett om dere da han sa: Dette folket ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg.» Matt. 15:7f
d) Det nye testamentet:
NT-bøkene er enstemmige om at Jesaja-boken er Jesajas verk (Mt. 3:3; 4:14-16; 8:17; 12:17-21; 13:14-15; 15:7-9; Mk. 7:6f; Lk. 3:4-6; 4:17-19; Joh. 1:23; 12:37-41; Apg. 8:27-35; 28:25-27; Rom. 9:27-29; 10:16, 20-21; 15:12). Ingen andre forfattere blir nevnt.
Joh. 12:37-41 er spesielt klar på at personen Jesaja er den samme i proto og deutero, siden begge delene av Jesaja siteres som noe profeten Jesaja sa og så.
e) Den kristne tradisjon:
De kristne fra NT og utover i kirkehistorien er enstemmige i at Jesaja er forfatter av hele boken.
f) Septuaginta (250 f.Kr) viser ingen forskjell på de to halvdelene av boken
g) Dødehavsrullene har to komplette Jesajamanuskripter fra rundt år 125-150 før Kr. som ikke gjør noe skille på de to delene (det er funnet ca. 20 Jesaja-manuskripter blant dødehavsrullene).
h) Enhetlig språklig stil og tankesett:
Den språklige stilen er så lik i begge delene at kritikerne mener at deutero-Jesaja må ha vært en disippel av Jesaja som prøvde å imitere sin mester. Kan det ikke da heller være at det er Jesaja som har skrevet boken slik boken selv, og andre bibelske personer hevder? Og at de stilistiske forskjellen kan være forårsaket av «differences in subject matter, changed perspectives, or the prophet’s personal growth.» (fn 7)
Du kan lett finne stilistiske forskjeller i mine skriblerier hvis du går åtte år tilbake i tid, og sikkert i dine egne også? Jesaja skrev/profeterte over en periode på 60 år. Skulle ikke stilmessige forskjeller og forskjellig bruk av ord kunne forklares med nettopp de 60 årene?
Noen bestemte ideer binder boken sammen, her er tre eksempler:
- «ryddet vei» (Jes. 7:3; 11:16; 19:23; 35:8; 36:2; 40:3; 62:10)
- «Sion» (over 50 eksempler)
- «Israels hellige» (29 ganger, 15 i første del og 14 i andre del) (fn 8)
i) Andre GT-forfattere:
Senere GT-forfattere siterer profetier fra kapittel 40-66 (Esra 7:27 siterer Jes. 60:7), noe de sannsynligvis ikke kunne gjort hvis dette ikke var en del av Jesaja-boken, men noe som kom fra en person i deres samtid. Da mister man poenget.
Pre-eksilske sitater av «deutero-Jesaja»:
Sefanja, Nahum og Jeremia var pre-eksilske profeter. Hvis deuterojesaja-hypotesen var sann ville ikke disse kjent til kapittel 40-66. Men det ser vi at de gjør:
- Sef. 2:15 siterer Jes. 52:7
- Nahum 1:15 siterer Jes. 52:7
- Jer. 31:35 siterer Jes. 51:15 (fn 9)
j) Jesaja bærer ikke preg av å være post-eksilsk:
I bøker som Esra og Nehemja som er skrevet i og etter eksilet i Babylon kan en klart se en språkmessig forandring med arameisk og babylonske termer. Dette skulle en også forvente dersom deutero-jesaja hadde vært skrevet i eksilet, men man finner ikke disse språkmessige forandringene i Jesaja. Kapittel 40-66 er skrevet på helt ren hebraisk.
Videre, mange av passasjene i «deutero-Jesaja» er helt upassende i eksil-perioden, men passende i Jesajas dager.
k) Usannsynlig anonymitet
Det er rart at en profet av så stor betydning for Juda som profeten av kap. 40-66 skal være anonym.
Andre bøker som har flere forfattere (som Salmene, Ordspr) navngir de forskjellige forfatterne.
Teolog Gleason Archer Jr. sier følgende om usannsynligheten for en anonym deutero-Jesaja:
“A most formidable difficulty is presented to the Deutero-Isaiah theory by the fact that the author’s name was not preserved. It is quite inconceivable that his name should have been forgotten had he been some individual other than the eighth-century Isaiah himself. By the admission of the Dissectionist Critics themselves, no sublimer passages of prophecy are to be found in the entire Old Testament than are contained in Isaiah II. It is commonly conceded that the author of these passages must be regarded as the greatest of all the Old Testament prophets. How could it have come about that such a preeminent genius should have diminished so rapidly in stature that by the third century b.c. when the Septuagint was translated, his name should have been completely forgotten? The earliest extrabiblical reference we have to the writings of Isaiah is found in Ecclesiasticus 48:17–25 (180 b.c.). Here the author (Jesus ben Sirach) refers to the fact that “he [Isaiah] comforted them that mourned in Zion.… He showed the things that should be to the end of time, and the hidden things before ever they happened” (this last being an allusion to Isa. 48:6). Here the same word for comfort (parakalein) is used as was employed by the Septuagint in translating Isa. 40:1. It is scarcely conceivable that the pupil could have so far surpassed his master and yet remained anonymous. But this is the incredible assumption, hardly to be paralleled in the rest of the world literature, to which the advocates of this divisive theory are driven.
It should be observed in this connection that an almost invariable rule followed by the ancient Hebrews in regard to prophetic writings was that the name of the prophet was essential for the acceptance of any prophetic utterance. This is emphasized by the fact that even so brief a composition as the prophecy of Obadiah bore the name of the author. The Hebrews regarded the identity of the prophet as of utmost importance if his message was to be received as an authoritative declaration of a true spokesman of the Lord. As E. J. Young points out (IOT, p. 205), it is altogether contrary to the genius of biblical teaching to postulate the existence of anonymous writing prophets. And if the shortest, least-gifted of the Minor Prophets was remembered by name in connection with his written messages, it surely follows that the sublimest prophet the nation ever produced should have left his name to posterity. We must therefore conclude that the name of the author of Isa. 40–66 has indeed been preserved and that it was the eighth-century prophet himself.» (fn 10)
l) Gud vet fremtiden!
Et av poengene til Jesaja er nettopp at Gud kan fortelle hva som skjer i fremtiden (41:21-29).
”Fra begynnelsen forteller jeg slutten, på forhånd forteller jeg det som ikke har hendt. Jeg sier: ‘Min plan står fast, alt jeg vil, det gjør jeg.’” Jes. 46:10
Og viser ikke juvelen i smykkeskrinet nettopp det? Hva er denne juvelen i Jesaja? Jesaja kapittel 53!
Ingen liberalteolog, ingen ateist, ingen kan benekte at Jes. 53 er skrevet over 100 år før Jesus levde. Ja, det er faktisk skrevet ca. 700 år før Jesus levde. Og det kapittelet beskriver Jesus liv med en slik presisjon at man skulle tro Jesaja vandret sammen med de 12 apostlene opp til Jerusalem, til korset, til den tomme graven, så Jesu himmelfart og utøselsen av Ånden på pinsedag!
Når Jesjaja kan profetere så konkret og presist 700 år frem i tid, hvorfor skulle han ikke kunne si navnet til kong Kyros 150 år frem i tid?
Og kjernen i Jes. 53 er at Jesus døde for sitt folks synd, og at den døden og soningen virker til folkets rettferdiggjørelse, frifinnelse og frelse!
Jesaja 53 er et gudsbevis. Og viser sannheten i Jes. 46:10, og underbygger resten av bokens troverdighet.
Deutero-jesaja er en fantasifigur skapt for å bortforklare det guddommelige med Jesajaboken, men den klarer det ikke. Deutero-Jesaja-hypotesen er født av de som sier at det tordner når Gud taler (Joh. 12:29). La oss pensjonere denne hypotesen, og prise Gud for Hans klare ord. Han som ser fremtiden klarere enn vi ser nåtiden.
Konklusjon
Et sitat fra Archer til slutt:
“In view of all the foregoing evidence, it may fairly be said that it requires a far greater exercise of credulity to believe that Isa. 40–66 was not written by the historical eighth-century Isaiah than to believe that it was. Judging from the internal evidence alone, even apart from the authority of the New Testament authors, a fair handling of the evidence can only lead to the conclusion that the same author was responsible for both sections and that no part of it was composed as late as the Exile.” (fn 11)
Fotnoter:
1 http://www.gotquestions.org/Deutero-Isaiah.html 07.05.17
2 Flere GT-forskere regner med en tredje Jesaja (trito-Jesaja). Deutero-Jesaja har da bare eksilperioden kap. 40-55, mens trito-Jesaja har etter-eksilperioden kap. 56-66. Andre mener at det finnes enda flere forfattere slik at Jesajaboken bare er en samling av mange forfatteres innspill over flere århundrer.
3 Første eksilbølge (bl.a. Daniel og de tre vennene hans) fra Juda var i 605 da Nebukadnesar overtok Jerusalem uten krig. Andre eksilbølge (bl.a. Esekiel, konen hans og 10000 andre) kom i 597 da Nebukadnesar må bruke militærmakt mot Jerusalem som følge av Jojakims forræderi. I 586 kom tredje eksilbølge da Nebukadnesar ødelegger Jerusalem som en følge av Sidkias opprør.
4 http://www.xenos.org/classes/Isaiah/isweek2.htm
5 Elwell, W. A., & Beitzel, B. J. (1988). Baker encyclopedia of the Bible (616–617). Grand Rapids, MI: Baker Book House.
6 ESV Study Bible
7 RSB, s. 949.
8 Smith, J. E. (1992). The Major Prophets. Old Testament Survey Series. Joplin, MO: College Press.
9 Chuck Missler http://www.youtube.com/watch?v=6W8hx2vUJMk 24.04.13.
10 Archer, G., Jr. (1994). A survey of Old Testament introduction (3rd. ed.) (387–390). Chicago: Moody Press.
11 Archer, G., Jr. (1994). A survey of Old Testament introduction (3rd. ed.) (387–390). Chicago: Moody Press.