4 sannheter om toleranse

2. oktober, 2019 av

1. Toleranse var et problem for de første kristne

Sendebrevene i begynnelsen av Åpenbaringsboken gir oss lærdommer som er anvendelige for i dag. Det er bemerkelsesverdig at flere av menighetene blir anklaget for å være for tolerante. Jesus hadde noen få ting imot menigheten i Pergamum, og det handlet om deres toleranse for vranglære (Åp 2:14-15). I sin nye kommentar over Åpenbaringen, When The Man Comes Around, oppsummerer Douglas Wilson,

“He summons the church at Pergamum to repent of their tolerance.”

Menigheten i Tyatira slet ikke bare med læremessig toleranse, men også med moralsk toleranse:

“Men jeg har imot deg at du tåler kvinnen Jesabel, hun som sier at hun er en profetinne, og som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer.” (Åp 2:20)

2. Jesus ble anklaget for å være intolerant

“Mange av disiplene hans som hørte dette, sa da: “Dette er harde ord! Hvem kan høre dem?” (Joh 6:60)

Andre vil bli såret og støtt av sannheten. Dette betyr ikke at vi ikke skal prøve å kommunisere sannheten på en måte som lettere når inn. Det betyr heller ikke at når andre blir såret eller støtt av noe vi sier, så er det garantert fordi vi har sagt sannheten. Noen ganger kan vi snakke på en måte som unødvendig vekker anstøt og noen ganger kan vi i vår iver si noe som er feil, som sårer.

Likevel er det ikke til å komme utenom at når vi sier det Bibelen sier om rett og galt, vil ofte noen bli støtt. Dette bør imidlertid ikke gjøre oss redd, passiv eller unnskyldende. Hvis målet vårt er å bli anerkjent av Gud, og ikke mennesker, må trofasthet mot det Gud har sagt være målet (Gal 1:10).

3. Bekjennende kristne som roser seg av sin toleranse i dag er intolerante mot bibeltro kristne.

Den såkalte toleransen inneholder et stort paradoks: De som tolererer synder som homofili, samboerskap og abort, tolererer absolutt ikke de som sier at dette er synd. 

Dette ble tydelig for en del uker siden, da Borg-biskop Atle Sommerfeldt gikk ut og advarte mot tidligere UIO-leder Alv Magnus. Bakgrunnen var at Magnus hadde forkynt homofili som synd og kalt til omvendelse, og dette ble for mye for Sommerfeldt, som ikke lenger tillot at Magnus fikk forkynne i DNK-menigheter i Borg.

Toleransens intoleranse kom også tydelig frem i en nylig debattutveksling mellom Espen Ottosen og Nora Dåsnes, der Dåsnes kom med krasse ord mot Ottosen og de av oss som deler hans syn på homofili. Dåsnes hevdet til og med at hun ikke tåler Ottosens syn på homofili. Med andre ord er hun intolerant.

4. All toleranse er selektiv.

Den liberale biskopen i DNK roser seg av sin toleranse imøte med de som praktiserer homofili men er selv svært intolerant imøte med de som ikke har samme klimapolitikk som ham eller henne.

Dette lærer oss at det er noe som er viktig for “de tolerante”, og at disse også kategoriserer noe som “synd”, selv om de ikke nødvendigvis liker å bruke dette ordet. Man har adoptert kulturens forståelse av hva som er sant, godt og vakkert, og forholder seg dermed selektivt til hva Bibelen sier.

“Tolerante” som klager over at vi andre er “dømmende” kan selv få denne innvendingen rettet mot seg selv når de “dømmer” andre for det de mener er miljøsynder, intoleranse eller annet. 

Å være dømmende, å bryte Jesu bud om å ikke dømme i Matt 7:1 handler ikke om å si at noe er synd. Det handler derimot om å gå rundt og fortelle andre hva som er synd før man selv har tatt et ransakende oppgjør med seg selv (Matt 7:2-3). Å dømme på en slik måte Jesus forbyr  handler altså om å være en hykler.

Hvor tolerante skal vi egentlig være?

Når vi snakker om toleranse er det viktig å klare å ha to tanker i hodet samtidig: Det er forskjell på å være enig eller uenig i noe, og hvordan man i kroppspråk og retorikk uttrykker sin uenighet. Som Rick Warren sier:

“Our culture has accepted two huge lies. The first is that if you disagree with someone’s lifestyle, you must fear or hate them. The second is that to love someone means you agree with everything they believe or do. Both are nonsense. You don’t have to compromise convictions to be compassionate.”

Vårt kall er å:

  1. Ha Guds toleranse. Det Gud tolerer skal vi tolerere. Hvis Gud i Bibelen ikke kaller dans og kortspill for synd gjør heller ikke vi det, selv om det eventuelt går imot tradisjonen du er vokst opp i.
  2. Ha Guds intoleranse. Gud er intolerant. Og det bør du også være. Det er mye Gud ikke tåler. Fordi Gud er god. Ikke prøv å være bedre enn Gud ved å være mer tolerant enn hva Gud er. Hvis Gud kaller noe for synd kaller vi Gud for en løgner hvis vi tåler det.
  3. Være milde. Samtidig tror jeg det kan finnes rom for at Guds folk noen ganger uttrykker seg hardt imøte med religiøse ledere og profeter som er vranglærere. Vi har flere eksempler på dette:
  • Elia gjør narr av Ba’als profeter ved å spotte deres avgud og spørre om han er gått på do (1. Kong 18:27)
  • Jesus driver pengehandlerne ut av tempelet med en pisk (Matt 21:12-13)
  • Paulus ønsker at judaistene skal skjære seg fordervet i kjødet (Gal 5:12)

Likevel er hovedregelen at vi imøte med mennesker som er villedet skal være milde og ydmyke, og at vi ikke skal lede mennesker unødvendig til anstøt (Titus 3:1-2). Grunnen til dette er at vi selv en gang levde i mørket (Tit 3:3). Disse som nå i sin toleranse tenker og lever feil kunne vært oss. Kanskje var det oss for noen år siden.

Oppsummert kan vi si:

Vær tolerant. Vær intolerant. Vær mild.