Gir sekulær moral mening?

5. november, 2019 av

Svend Brinkmann har et poeng

I boken Ståsteder. 10 gamle ideer til en ny verden hevder psykolog og filosof Svend Brinkmann at det finnes noe som er grunnleggende godt og meningsfullt i seg selv. Poenget hans er at vi som kultur i dag har havnet i en instrumentalisme der det meste vi gjør bare blir et middel for å oppnå noe annet. Vi skal gjøre det gode fordi vi blir glade av det, fordi man da selv får noe igjen for det, eller fordi det er bra for helsen. Eller så skal vi jobbe for å bli rik og trene for å få god helse.

Alt dette er eksempler på instrumentalisering, der våre handlinger nesten alltid blir gjort for å oppnå noe annet. Slik ender en opp i et evig jag, der ingenting blir et mål i seg selv. Brinkmann hevder ikke at det er feil å gjøre noe for å oppnå noe annet; det blir derimot problematisk når dette blir den store gjennomgående motivasjonen for det meste vi gjør.

Dermed må det finnes noen handlinger og verdier som er gode i seg selv. Brinkmann nevner for eksempel det å ta ansvar, å gi og holde et løfte, å søke sannheten, å tilgi, å elske osv. Jeg tror det er vanskelig for de fleste, nesten uavhengig av livssyn, å avvise den aristoteliske tanken om at noen ting er gode i seg selv, og dermed er ment å søkes og gjøres for sitt eget formål, og ikke for å oppnå noe annet. Men når det kommer til moral, tar mange ikke den logiske konsekvensen av denne sannheten. La meg forklare.

Jonathan Haidt har ikke et poeng

Jonathan Haidt er en av verdens mest anerkjente sosialpsykologer. Som Brinkmann er også han interessert i mening, og henter inspirasjon fra gamle tenkere. Han fokuserer altså på hva vi kan lære av viktige filosofer og religiøse lærere gjennom tidene som er nyttig for det moderne livet.

I The Hapiness Hypothesis gir Haidt et eksempel på hvor han mener religion tar feil om moral. Gitt at to søsken, en mann og en kvinne har sex sammen, fordi de vil det. Det får ingen negative konsekvenser, og begge to likte det. Hva er da galt med det, spør Haidt?

Her vil noen være raske med å svare at synd alltid har negative konsekvenser, selv om vi ikke ser det. Og det kan være. Men det er ikke primært her Haidt feiler. La oss gå tilbake til Brinkmanns poeng. Dersom det finnes noe som er godt i seg selv, må det også finnes noe som er ondt i seg selv. Tilstedeværelsen av det gode impliserer tilstedeværelsen av det onde. 

Det Haidt argumenterer for er altså en slags instrumentalistisk moral: Dersom det en gjør ikke synlig kan bevises å få negative konsekvenser for noen, kan det ikke være galt. Egentlig er dette akkurat det samme argumentet andre sekulære bruker gang på gang i spørsmålet om homofili, seksualitet og andre moralske spørsmål.

Men da har man jo nettopp endt opp i den instrumentalistiske tankegangen de fleste egentlig er uenig i! For finnes det noe som er godt i seg selv, uavhengig av konsekvenser, må det også finnes noe som er ondt i seg selv, uavhengig av konsekvenser. Problemet for den sekulære blir dermed at han da ikke gjøre rede for hva som er ondt, dersom uønskede konsekvenser ikke skal være målestokken. Den sekulære trenger Gud.

Problemet i dagens moraldebatt, som vanligvis handler om seksualitet, er at rett og galt avgjøres ut fra hva andre føler er rett og galt. Ens skiftende følelsesliv blir altså målestokken. 

Hva er galt med …. dersom begge/alle vil og ingen blir skadet?

Den sekulæres logikk kan oppsumeres slik:

“Hva er galt med … dersom begge/alle vil og ingen blir skadet?”

Så hva er egentlig problemet her? Vel, vi kan vise den sekulære sitt problem ved å vise konsekvensene av argumentasjonen, og spørre:

Hva er galt med at en mann har sex med en åtteåring dersom begge vil og ingen blir skadet?

99 % av våre innbyggere vil definitivt si at noe er galt med dette. Men hvorfor? Kanskje vil noen svare at dette er galt fordi åtteåringen ikke er i stand til å kjenne konsekvensene av sine handlinger. Dermed er sannsynligheten stor for at vedkommende vil angre når en blir voksen. 

Men i hvilken grad er vel noen av oss i stand til å forstå konsekvensene av våre handlinger? Verden er kompleks, og vi gjør vel alle mye som vi ikke forstår konsekvensen av (Fork 5:12). Argumentet om at en ikke forstod konsekvensen av sine handlinger kan alltid bli dratt frem, i alle slags sammenhenger. Det kan lett bli brukt som unnskyldning for alle slags handlinger.

I en kjent studie viser Jonathan Haidt oss hvodan både liberale og konservative begrunner sin seksualmoral. Liberale er ofte imot incest, selv i de tilfellene der det ikke kan dokumenteres negative effekter av incest, og handlingene var et resultat av at begge parter ønsket det. Dette viser oss også at en del liberale er inkonsekvente. De kan gjerne argumentere med at noe ikke skader andre mens i andre tilfeller er de likevel kritisk til handlinger som ikke skader noen.

Argumentet om at åtteåringen ikke forstår konsekvensen av sine handlinger skaper også flere spørsmål: For når forstår en da virkelig konsekvensen av sine handlinger? Hvor går grensen der?

Eksempelet med pedofili viser at sekulære har problemer med å presentere en konsistent moralfilosofi fordi den er så subjektiv. Uten en skaper og dommer til å vise hva som er rett og galt går det galt.  Alle mennesker viser at de er skapt i Guds bilde ved å ha en indre erkjennelse av at noe er rett og galt. Vi reagerer ikke på undertrykkelse fordi det hjelper menneskeartens videre utvikling; vi protesterer fordi Guds lov er i oss (Rom 2:14-15).

Dermed er vårt kall å leve i tråd med den realiteten sunn fornuft leder oss til: Å bøye oss for vår skaper i omvendelse fra vår synd, vel vitende om at Gud er en tilgivende Gud, og å be om ny styrke til å leve rett.