«Det ondes problem» er et velkjent argument mot Guds eksistens. At det er velkjent betyr imidlertid ikke at det er et godt argument.
Det er en god vane, om man ønsker å tenke klart, å alltid spørre seg hvilke forutsetnigner et argument bygger på. I dette tilfellet har vi to; En som er feil, og en som motsier det man ønsker å bevise:
- En god og allmektig gud er uforenelig med eksistensen av ondskap
- Ondskap eksisterer
Hvis ondskap eksisterer, eksisterer Gud
Vi begynner med det som motsier argumentets konklusjon: Hvordan vet du at det finnes ondskap i verden? Hvordan vet du at noe er godt og noe annet er ondt? Om du bare går etter hva du selv synes, så vil det alltid være noen som har en annen mening. Du trenger en absolutt objektiv standard. Men en slik standard kan ikke eksistere uten at en absolutt autoritet, som er både god og allmektig, har fastsatt den. Og var ikke denne absolutte autoriteten nettopp det du var ute etter å motbevise?
Vi har altså den pinlige situasjonene at vi har et argument som motbeviser en av sine egne forutsetninger, noe som naturligvis gjør konklusjonen ugyldig.
Uten en objektiv standard for godt og ondt kan du ikke si at ondskap eksisterer. Det lengste du kan gå er å si at ting du ikke liker eksisterer. Argumentet ditt er altså redusert til at du ikke kan fatte hvordan Gud kan være uenig med deg av og til hvis han er både god og allmektig.
Men hva hvis andre er enige med deg? La oss si at din standard for godt og ondt deles av et overveldende flertall av verdens befolkning.
Godt poeng, men hva om jeg minner deg om at et flertall av mennesker i den vestlige verden for et par hundre år siden syntes det var i orden å kjøpe og eie slaver? Eller at det selv i dag er et overveldende flertall som mener at det er i orden å drepe ufødte barn av bekvemmelighetshensyn?
Er du sikker på at mennesker er i stand til å bedømme forskjellen mellom rett og galt bare fordi vi løper i flokk?
Guds toleranse av synd
Men nok om det. For jeg er egentlig enig med deg i at ondskap eksisterer. Jeg prøver bare å vise deg hvordan det er selvmotsigende å bruke denne ondskapen som et argument mot Gud. Så spørsmålet er nå:
Hvordan kan en god og allmektig Gud, eksistere side om side med en ond og syndig verden?
Svaret har å gjøre med vår tidligere nevnte mangelfulle evne til å foreta moralske vurderinger, og da spesielt de som angår oss selv. For det de fleste i realiteten mener når de sier at Gud burde tilintetgjøre all ondskap er at han burde tilintetgjøre alle de andres ondskap.
Hva slags ondskap mener du Gud burde fjerne? Burde han fjerne alle mordere? Alle voldtektsmenn? De fleste vil svare ja på disse to, fordi de ikke befinner seg i noen av disse kategoriene. Hva med alle tyver? Hva om de bare tok en bitteliten ting? Nå begynner det å bli litt mer ukomfortabelt. De fleste har vel på et eller annet tidspunkt, kanskje som barn, tatt et eller annet som ikke tilhørte dem. Eller de har snytt litt på skatten eller lastet ned musikk fra nettet ulovlig. Hva med løgnere da? Eller baksnakkere? Da ville nok de aller fleste synes Gud gikk altfor drastisk til verks. For det er jo noe vi alle har gjort, og kanskje gjerne har lyst til å fortsette å gjøre.
Men om Gud nå skulle fjerne all ondskap fra verden—og så lenge mennesker har fri vilje må det bety å fjerne alle onde mennesker fra verden—ville det ikke da fremdeles være grunn til å anklage ham om han lot noe som helst ondskap være tilbake? Ville han ikke måtte fjerne all ondskap? Og betyr ikke det videre at han måtte fjerne alle mennesker?
Så heller enn å anklage Gud for eksistensen av ondskap, burde du takke ham for din fortsatte eksistens til tross for din egen ondskap. Dessuten bør du vite at Gud har fastsatt en dag da han vil dømme verden i rettferdighet (Apgj 17:30-31). Og at den eneste grunnen til at han venter er at han vil flere syndere som deg og meg skal komme til omvendelse (2Pet 3:9).
Guds toleranse av syndens ringvirkninger
Men hva så med ting som ikke umiddelbart kan knyttes til mellommenneskelig ondskap? Hva med sykdom og naturkatastrofer?
Alt går tilbake til det tredje kapittelet av Første Mosebok, da Adam og Eva spiste av treet til kunnskap om godt og ondt. Fram til da kjente de bare til godt. Kunnskapen om ondt ble ervervet gjennom dette direkte opprøret imot universets absolutte autoritet. Han som kunne tale til ting som ikke eksisterte slik at de begynte å eksistere. (Sal 33:8-9)
Å si nei til en slik Gud er utenkelig. En slik monumental frekkhet ville sette hele universet i ubalanse. Men det var likevel nettopp det de gjorde. Og for at de skulle vite hva de har gjort demonstrerte Gud det ved å legge hele skaperverket under forgjengelighet.
Forgjengelighet betyr at ting forgår. Mennesker dør, biler ruster, stjerner brenner opp, DNA-strenger får introdusert nye feil ved hver kopiering og sakte men sikkert går alle ting i oppløsning. Mennesker blir syke, barn blir født med misdannelser, og naturen vender seg imot mennesker og skader og dreper dem.
Hvorfor? Det er bilder på hva synd er. Så ikke se elendigheten rundt oss som en anledning for å anklage Gud, men se den som et bilde av din egen ondskap. Det du tror er små synder—og alle ser på sine egne synder som små—er ikke så små for Gud.
Hvor store er de for ham?
Se på et univers som gradvis slokner og forsvinner i det store intet. Et nyfødt barn med så store misdannelser at det aldri kommer til å se sin første fødselsdag. Eller en flodbølge som velter inn over land og knuser titusener av mennesker. Slik ser Gud på dine «små» synder.
Gud la verden under forgjengelighet, men ikke uten håp. (Rom 8:18-23) Løftet er at når all synd er tilintetgjort, etter dommens dag, skal hele skapningen fris ut fra denne elendigheten, og alle ting skal gjenopprettes til sin rette stand.
Skal Gud så oppnå dette ved å knuse oss alle slik vi unektelig fortjener?
Nei, Gud selv kom til oss som et menneske—Jesus Kristus, Guds sønn—Som var fullt ut menneske, og fullt ut Gud. Han levde iblant oss som en av oss, men uten synd. Det eneste fullkomne menneske som noen gang har levd på denne jorden. Og all Guds vrede, som var rettet imot oss, ble rettet imot ham. Han tok den straffen som vi rettmessig fortjener da han ble mishandlet til døde på et romersk kors.
Han bar Guds fulle vrede over vår synd på seg selv, slik at om vi omvender oss og tror på ham, skal vi slett ikke dømmes. Når han fikk våre synder fikk vi hans rettferdighet, slik at når all ondskap skal utryddes kan vi bli bestående, og få del i de nye himlene og den nye jorden som Gud har tatt ut av forgjengelighet og gjort til vår evige bolig.
Men alle de som fremdeles er i sine synder, skal kastes i sjøen som brenner med ild og svovel, hvor de ikke skal smake ondskap bare i små porsjoner, slik vi ved Guds nåde gjør her, men fullt ut få oppleve hva det er å være i opprør imot Gud.