Jeg fikk gleden av å bli invitert med på et møte for anonyme kristne (AK) i Bergen en onsdags kveld. Formålet med AK-møtene er med hjelp av AK-kollektivet å jobbe for og ikke skille seg ut, og på den måten hjelpe kristne til å bli og forbli akseptert i samfunnet. Spesielt ønsker man å gjøre radikale kristne mer omgjengelige og til en naturlig del av samfunnet. I gruppen kalles dette anonymisering.
Initiativtaker Per Kårrekt (PK) møter oss med et varmt smil og et godt håndtrykk i det vi følsomt glir inn i salen. Han mener de driver et viktig arbeid som mange bare har godt av.
Kjærligheten skal stå i sentrum, sier PK. «Da kan vi ikke ha folk som går rundt å gjør andre usikre, sinte, utrygge og ublide.»
PK bekjenner seg til den kristne tro … som så mange andre.
«Problemet er at folk utenfor kristenheten ikke skiller mellom forskjellige kristne retninger. For de utenforstående er det bare kristen eller ikke-kristen. Nyansene innad oppdager de ikke, og derfor har de lett for å feilaktig generalisere.” sier PK.
Oppstart
Idéen om å starte AK-konseptet fikk PK da han opplevde at han ble satt i samme bås som de radikale kristne. Dette opplevde han som meget ubehagelig.
Da han i en jobbsetting fnøs av en «fundamentalist» i avisen, for å vise ovenfor de andre at dette ikke var noe han var enig i, oppdaget han til sin glede at han ikke var alene. En annen kristen på jobben som tilfeldigvis satt i samme rom ga ham sitt «amen».
Siden da har PK kommet i kontakt med mange likesinnede. Flere andre følte også på den samme pinlige flauheten når de ble satt i bås med de radikale. Dette ga PK motivasjon til å gjennomføre idéen.
«Det er spesielt når fundamentalistiske kristne har sagt noe i media som bryter med samfunnets meninger at det er ubehagelig å gå på jobb eller gå ut blant vanlige folk. Noe av det verste er når «ensomme ulver» får rom i offentligheten og snakker om ting som synd, dom, kjønnsroller, seksualitet …»
sier PK før han etter et par sekunders tenkepause tilføyer «… for å ikke glemme vitenskap og evolusjon. Åh herlighet»
Kjærligheten
En viktig del av kurset er å åpne folk for Bibelens rikdom. PK sier «Folk må vite at Bibelen kan tolkes på så mange måter, så lenge kjærligheten er rettesnoren. Det er ikke slik at det bare finnes ett rett svar, som de radikale ofte sier. Det er altfor sneversynt og hovmodig.»
Mottoet til AK er «Når kjærligheten vinner – fordommene forsvinner,» og fokuset på AK er nettopp på kjærligheten.
«Å være kristen handler i dag først og fremst om å være snill. Det er noe vi også ønsker å heie frem.»
Jobber mot forfølgelse
Som et ledd i å heie snillheten frem jobber AK mot forfølgelse.
«Det virker som om enkelte kristne har et innbitt ønske om å bli forfulgt. Vi i AK er mot forfølgelse av alle slag. Derfor må vi som kristne tilpasse oss kulturen, for det er den beste måten å stoppe forfølgelse på.»
Men sier ikke Bibelen noe om gudfryktighet som leder til forfølgelse?
«Jo, men det var i en helt annen kultur og kontekst.»
Blir det da riktig å si at dere lærer folk opp i hvordan de ikke skal bli forfulgt?
«Ja, det sa du godt så det kan du godt si. På dette punktet virker det som om vi har støtte i nesten hele Kristen-Norge. Ingen vil jo bli forfulgt.»
Fra bedehuset til byen
Hvor kommer disse uheldige meningene fra som er med på å forsterke fordommene? Er det et spesielt miljø?
«De fleste i Norge er nok enige med oss, og følger en linje som ligger veldig nær vår egen, men mange av deltakerne på AK har bedehusbakgrunn. Man kan ikke stikke under en skjeppe at noen der er litt høyrøstet. Når det da følger med uheldige meninger fra disse miljøene byr det på problemer når de kommer til byen og eksempelvis skal studere. Disse meningene er igjen med på å forsterke fordommene andre har mot kristne. Til bedehusenes forsvar skal det også sies at de har forbedret seg veldig de siste 20 år.
Men klandrer vi u-land for at de ikke har hengt med på utviklingen? I liten grad. Vi skal heller ikke være for harde med mennesker som har vokst opp med upopulære oppfatninger. Men vi må hjelpe dem til å bli en inkludert og integrert del av samfunnet. Og i veldig mange tilfeller erfarer folk, som er med på AK, opplegget som befriende og oppmuntrende.»
Etter 15 år med AK og 30 år i «gamet» så mener PK at han med sikkerhet kan si at over 500 mennesker har blitt lykkelig anonymisert. Blant annet en som i dag er biskop.
Solskinnshistorie
Lars F. Råfall er en av mange deltakere på AK. Tidligere hadde han helt andre tanker:
«Jeg levde i en kamp mot meg selv. Jeg så det ikke, men jeg hadde egentlig gitt opp mitt eget liv. Dette var fryktelig tungt. For eksempel så pleide jeg å forkynne om synd og omvendelse på gateevangeliseringen jeg var med på. Det bar lite god frukt.»
Etter at han begynte på AK skiftet han syn og dermed også arbeidsmetode. Nå tar han gjerne med en kaffikanne og vafler på gaten.
«Jeg kommer med oppmuntrende ord til folk. Jeg sier ikke at det er noe kristent opplegg. Jeg ønsker bare å spre godhet, uten baktanker om at jeg skal frelse folk og slikt. Men hvis noen spør veldig konkret om jeg tror så bruker jeg gjerne muligheten til å forkynne evangeliet om at ‘Gud elsker deg!’. Og så ber jeg for folk, gjerne for helbredelse – ingen blir støtt av det.»
Dette opplever han mye mer positivt enn den tidligere «mørkemetoden» som han kaller det.
«Responsen er god! Folk ser kjærligheten og mange vil slå av en prat. Noen har også tatt i mot Vaffel-jesus, som jeg kaller ham.» sier en fornøyd Lars med glimt i øyet. Han forteller med glede om den nye vei han har gått inn på og ser med irritasjon og sorg på de som gjør slik han selv gjorde før: «Jeg kjente ikke Guds kjærlighet, jeg trodde han var sint. Jeg visste ikke at han elsker oss akkurat slik vi er.» Lars fortsetter engasjert: «Dette er det viktig at folk skjønner slik at de ikke jobber mot seg selv, i en slags selvfornektelse.»
Etter møtet
Etter et interessant møte er det sosialt samvær og mat som gjelder. PK introduserer meg for Robert Wingling som gjerne deler sin historie og sine tanker:
«Jeg har lenge prøvd å legge de gamle tankene fra bedehusmiljøet bak meg, men de henger veldig igjen. Jeg har for eksempel tidligere hatt et økonomisk stramt budsjett, men jeg har ikke helt klart å vende meg vekk fra det.
På Universitetet i Bergen skilte jeg meg veldig ut med mine altfor radikale meninger om seksualitet og homofili. Satt mye alene i lunsjen … AK-kurset har hjulpet veldig i forhold til slike ting.
I tillegg er de flinke til å skape berøringspunkt med resten av samfunnet. Her blir vi oppfordret til å dykke ned i populærkulturen slik at vi får mange fellesnevnere. Men jeg har heller ikke klart å glede meg i det ennå, selv om jeg prøver, for jeg ønsker å få et enklere liv. Det er som Per sier, det tar litt tid å file ned vanvittighet. Men det er tid jeg er villig til å bruke for jeg ønsker vel egentlig bare å bli akseptert.»
PK takker Robert for det han delte og kommer med støttende ord: «Vinner du så vinner vi» sier han, og så ber han for at Robert skal bli fri fra den dårlige samvittigheten.
Etter å ha bedt sier PK:
«Det eneste vi bekjenner her, det er dårlig samvittighet. Vi er jo elskede skapninger uten fordømmelse, da trenger vi ikke henge oss opp i det som er galt. Hvis du fokuserer på det som er galt, da går det galt!»
Noen skeptikere
I sin dans på roser har de tråkket på noen torner, for det finnes ikke bare suksesshistorier hos PK. Etter mitt besøk på AK og mine samtaler med Per Kårrekt, har jeg kommet i kontakt med tre unge menn som alle tidligere var med på kurset. De ønsker å fortelle om hvorfor de sluttet.
En av de, Bård Sadrakson, sier:
«Etter å ha vært på kurset så prøvde jeg å se en film sammen med noen andre anonyme kristne, men jeg klarte det ikke. Jeg måtte ut og be Gud om tilgivelse for all den sensualiteten og det stygge språket jeg hadde fylt hjertet mitt med. Hjertet som Gud sier jeg skal bevare fremfor alt. … Det ble for mye verdslighet for meg på AK, og etter hvert sluttet jeg»
Videre sier Bård:
«Det Per egentlig gjør er å lære folk opp til å bli verdens venner og Guds fiender. Det er hardt å si det, men det er dessverre sant.»
Kjetil Mesaker brukte også å gå på AK, men sluttet etter en stund. Han forteller at etter en tid i AK følte han likevel for å gå ut igjen å evangelisere. Det var da problemene begynte
«Jeg måtte ut, slik som før … selv om jeg visste det var sterkt frarådet. Per sa at hvis jeg først skulle gå på gaten så måtte jeg relativisere for å ikke støte, og fokusere på Guds kjærlighet. Jeg prøvde å gjøre som han sa. På grunn av postmoderniteten og det der. Så jeg sa ting som: ‘ … men dette er bare min mening.’, ‘… jeg mener synd er galt.’, ‘… sann ser jeg det.’, ‘… du har din sannhet, jeg har min.’, men det stakk meg i hjertet at jeg frarøvet Guds Ord all autoritet på den måten. Så jeg angret, og begynte å si sannheten igjen. Det ble for mye for Per og vi var egentlig enige om at det beste var at jeg sluttet i AK.»
Regner du deg som en venn av PK i dag?
«Jeg har ingenting i mot ham, eller vent … Det blir feil å si det, fordi han fører mennesker vekk i fra Gud. Noe jeg ikke har sett før i ettertid. Men jeg kan si at jeg bryr meg om han. Så vi er nok ikke venner i vanlig forstand, og jeg må advare mot opplegget hans; men jeg kunne gjerne tenke meg å snakke med ham for å vise ham hva Bibelen sier … selv om jeg frykter det ville gitt lite frukt.»
Den tredje deltakeren, Morten Abel-Nego, hadde en opplevelse som gjorde at han begynte å stille spørsmålstegn ved metodene på AK.
«Jeg hadde forkynt til en del ungdommer på Torgallmenningen i Bergen om at Gud elsker dem akkurat som de er, at de er perfekt og vakker. De likte å høre det, smisk er utrolig effektivt! Men ca. ti minutter etter jeg hadde snakket med dem slo den ene ungdommen en annen brutalt ned. I det han var i ferd med å løpe vekk stoppet han opp der jeg fortsatt stod og sa ‘Gud elsker meg fortsatt, ikke sant?’ Jeg visste ikke hva jeg skulle si, og før jeg fikk tenkt noe mer løp han videre.»
I tillegg til at dette var det merkeligste han noen gang hadde opplevd sier Morten:
«Da var det noe som skurret veldig. Det gikk opp for meg at jeg bare hadde beroliget fyren i hans voldstanker og synd. Jeg hadde legitimert ugjerningen hans og nærmest sendt han ut i jihad. Nå er de fleste selvfølgelig ikke voldelige som han, men de har sine synder som de vil bli beroliget i dersom man bare sier det jeg sa til disse ungdommene.»
Da spørsmålene til PK gikk fra undrende til kritiske ville ikke PK svare. «Nei, uviktige diskusjoner holder jeg meg borte fra, slik som Paulus» hadde PK svart litt opprørt og slengt med en bemerkning om at Morten ikke helt hadde forstått Guds kjærlighet. Senere tikket det inn en sms på Mortens mobil fra PK. Der stod følgende: «Uten kjærligheten er vi ingenting.»
Hva tenkte du da?
«Jeg synes dette var et dårlig svar siden det nettopp var kjærligheten til Gud og mennesker som hadde fått meg til å tenke i andre baner enn PK.»
Da Morten svarte med at kjærligheten gleder seg i sannheten (1.Kor. 13:6) sa PK «Nå minner du meg om en skriftlærd. Bokstaven slår i hjel vet du.» Senere fikk Morten vite at folk på AK kalte ham «fariseeren». Dette synes han var trist, men ikke så veldig: «Jeg følte meg egentlig trygg og sterk fordi jeg visste med meg selv at jeg fulgte Guds Ord.»
Nytt tiltak
Morten, Kjetil og Bård har blitt gode venner og har selv tatt forskjellige initiativ for å vekke opp og gjøre bekjennende kristne til radikale etterfølgere av Jesus.
«Målet er å ta mennesker tilbake til Guds ord for å vise hva Gud mener om saker og ting, hva som er sann kristendom. Mange vil nok ta avstand fra troen når de hører hva Gud sier fordi det vil koste for mye og fordi de ikke liker det, men sanne troende vil bli oppbygget» sier Morten.
Kjetil supplerer
«Vi er så bedøvet av vår kultur at vi aner det ikke, og som på AK blir vi opplært til hvordan vi skal unngå forfølgelse. Vi trenger å fornye sinnet vårt daglig i Guds ord for å se det.»
Og Bård skyter inn
«Det som driver oss er Gud gjennom sitt ord og evangeliet. På den måten, og bare slik, kan Guds rike blomstre.»
Ingen kommentar
Etter dette ringer jeg PK igjen for å høre hans side av saken og hva han synes om dette trekløveret. Som alltid når jeg ringer ham møter en lystig stemme meg i telefonen, men tonen blir fort mer alvorlig når jeg nevner Morten, Kjetil og Bård. PK vil ikke si noe mer bortsett fra at han synes det var trist at de valgte fundamentalismens vei i stedet for kjærlighetens vei.
Så gjenstår det bare å se om PK klarer å anonymisere fortere enn disse klarer å radikalisere. Det vil vi merke enten ved at vi ikke merker noen ting, eller ved at vi virkelig merker det.