Rolf er en 38 år gammel familiemann som går i en menighet der det stort sett forkynnes lov og evangelium.
Nå er det søndag og Rolf som ikke liker morgener står motvillig opp. I komatilstand går han mot kaffetrakteren – når den slås på så blir han selv litt mer på. Så vekker han troppene og går igjennom de evige rutinene. Deretter stables familien inn i mini-van’en og de kjører til menigheten.
Der får Rolf høre det tordne fra Sinai! Hvordan livet hans må være perfekt, og hvordan han må holde Guds bud. Predikanten sier cirka det samme som det alltid sies: «Ingen av oss er i stand til dette. Vi er fortapt! Vi er uten håp! Det er umulig for oss å bli frelst! … Men det som er umulig for oss, er mulig for Gud. Jesus tok vår synd på seg på korset! Vi er arme syndere, født og fostret i elendighet – avhengig av en ting – nåde!»
Rolf dristet seg til et karismatisk «amen» i hjertet sitt. Dette var akkurat det han trengte å høre, for hans liv, kristelig sett, var en stor fadese.
Etter møtet samlet han troppene, stablet dem inn i mini-van’en, og kjørte hjem.
På mandag ydmyket han konen sin når han hadde noen venner på besøk. På tirsdag kjeftet han urettferdig på ungene. På onsdag satt han foran TV-en hele ettermiddagen og så på syndig underholding på kvelden. På torsdag løy han på jobben fordi han rotet seg opp i en kinkig situasjon. På fredag leste han litt i Bibelen for å stilne sin samvittighet før han gikk ut med kameratene og lot en stresset mor bli alene igjen med ungene. Lørdag var sports-, underholdnings- og pizzadag.
Så var det søndag igjen: stå opp, koma, kaffetrakter, familie, mini-van og så møte! Rolf sin synd gnagde i hans samvittighet, men da var det jammen godt å gå på møte å høre om sin egen utilstrekkelighet og Guds nåde, igjen. “Å salige søndag” tenkte Rolf.