”Frykt Gud og hold Hans bud, dette gjelder alle mennesker” – Fork 12:13.
For ikke lenge siden snakket jeg med en venn om gudsfrykt. Han var overbevist om at gudsfrykt var viktig, men skjønte ikke egentlig hva som ligger i dette uttrykket. Da jeg fikk tenkt meg om var jeg ikke så sikker jeg heller.
Mange bøker i Bibelen taler om gudsfrykt, og på møter kan man høre om hvor viktig det er å frykte Gud. Kanskje vi har hørt dette så mange ganger at vi har sluttet å tenke på hva det egentlig vil si?
Befaler Bibelen oss som kristne å være redd for Gud? Hva skal vi i så fall være redde for? Handler det om redsel? Ærefrykt? Eller kun om respekt?
Hva er det å frykte Gud?
I 1. Mos 22:12 kan vi se at gudsfrykt viser seg i lydighet. Ifølge Forkynneren gjelder budet om å frykte Gud alle mennesker (12:13). Men som i mange andre bibelske spørsmål, skilles det her mellom troende og vantro. For den vantro innebærer gudsfrykt redsel for Hans rettferdige dom og evig død (Luk 12:15; Heb 10:31).
Frykten kommer også av å beundre Guds frelsende verk. I Salme 40:3-4 skriver David:
”Han dro meg opp fra den grusomme avgrunnen, ut av den gjørmete leiren. Han satte mine føtter på klippen, og trygget mine skritt. Han la en ny sang i min munn, en lovsang til vår Gud. Mange skal se det og frykte, og de skal stole på Herren”.
Hensikten med denne frykten er altså at de skal vende seg til Herren. Guds dom over synd viser at menneskenes eneste håp er i Kristus.
Som Guds barn er vi allerede trygge. Aldri igjen kommer Gud til å se på oss med en dommers øyne. Som vår himmelske Far elsker Han oss og vil oss bare det Han vet er best. Likevel skriver Peter i sitt første brev:
”Og når dere påkaller Far, Han som uten å gjøre forskjell dømmer etter enhvers gjerning, så gå med frykt all den tid dere er utlendinger her” (1. Pet 1:17).
Hvorfor skal vi frykte Gud?
I versene som følger forklarer Peter hvorfor vi som troende skal vandre med frykt i denne verden:
”For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble frikjøpt fra det tomme livet dere arvet fra fedrene, men med det dyrebare Kristi blod, som av et lam uten lyte og uten flekk” (1. Pet 1:18-19).
Jesu offer på korset er altså grunnen til at vi som kristne skal frykte Gud mens vi lever her. Vi frykter å innrette oss etter de tidligere lystene (1. Pet 1:14). Vi søker å leve verdig Kristi evangelium (Fil 1:27), og vi frykter å gjøre Guds Hellige Ånd sorg (Ef 4:30). Gud er vår Far, og som barn frykter vi å gjøre mot hans vilje.
Guds natur, og hans verk, er også en grunn til å frykte Ham. Ved Guds nåde står vi i tjeneste for Ham med ærbødighet og gudsfrykt, for vår Gud er en fortærende ild (Heb 12:28-29). Frykt Herren, hele jorden! Ha ærefrykt for Ham, alle som bor på jorden! For Han talte, og det skjedde. Han bød, og det sto der (Sal 33:8-9).
I Salmene og Salomos Ordspråk finnes det i tillegg mange løfter for dem som frykter Herren. Blant annet loves kunnskap, visdom, beskyttelse, at man unngår ondskap, liv, ære, velsignelse, pris og frelse (Ordsp 1:7; 9:10; 14:26; 16:6; 19:23; 22:4; 28:14; 31:30; Sal 33:18-19; 85:9)!
Hvordan skal vi frykte Gud?
Frykt for Herren er å hate det onde. Hovmod og stolthet, den onde vei og fordervet tale hater jeg (Ordsp 8:13).
Lønnen for ydmykhet og frykt for Herren, er rikdom, ære og liv (Ordsp 22:4).
Vi vet nå at vi er befalt å frykte Gud, og har sett på grunner til å følge denne befalingen. Så hvordan gjør vi dette? Salomo beskriver gudsfrykt som et hat mot det onde. Det settes også i sammenheng med ydmykhet.
Vi viser at vi frykter Gud ved å erkjenne at kun Han har virkelig makt, og ved å underordne oss hans autoritet. Slik viser undersåtter tillit til sin konge, og slik viser barn tro på og respekt for sin far. For oss i dag blir dette praksis når vi adlyder Guds Ord, og lever etter hans vilje slik den er åpenbart i Skriften.