Du får i oppgave å tale til en forsamling av muslimer, hinduister, buddhister, jøder, ateister, agnostikere og liberale kristne. Hver dag i en uke skal du holde en tale.
Dag 1
Du taler om nødvendigheten av en Skaper. Alle bortsett fra ateistene og buddhistene liker det. Muslimens tro på Allah styrkes, jødenes tro på Jahves (hvis vilje er skjult for dem) eksistens styrkes.
Dag 2
Du taler om at Gud elsker alle mennesker.
Alle liker det, til og med ateistene føler at det er greit nok.
Dag 3
Du taler om at Jesus var helt unik. De fleste nikker og smiler.
I manges øyne har du hatt kjempe suksess til nå! Du får mange mentale «likes» og folk har et positivt inntrykk av kristne.
«Kan vi ikke alle bare være venner?» er i ferd med å gå i oppfyllelse. Og det blir bedre fordi neste dag taler du om nestekjærlighet.
Dag 4
Guds godhet, den gylne regel, nestekjærlighet, Frans av Assissis og Mor Theresa blir nevnt. Du ber for folk og betjener dem åndelig. Folk blir berørt og helbredet. Noen som før var skeptikere ble mye mer positive. Enkelte i forsamlingen blir faktisk så tilfreds med budskapet og betjeningen at de fra nå av vil kalle seg kristne.
Megasuksess!
Men så skjer det noe med deg. På vei hjem fra fjerde møte kommer du i samtale med en sann kristen, og du blir frelst! Du skjønner evangeliet, som du trodde du kunne. Du innser at du er en synder som trenger befrielse fra Guds dom – og du kommer til Jesus for frelse. Du får Den Hellige Ånd og ser ting i Bibelen som du aldri før hadde sett. Du forstår at evangeliet må være i sentrum, og at det bærer med seg noen torner som må nevnes.
På sengekanten om kvelden leser du i Apostelgjerningene og oppdager at evangeliet proklameres, ikke kamufleres; og at det ikke er noe man skal prøve å lure folk inn i med smiger og gode ord.
Du innser at alt du har talt om tidligere i uken har vært menneskesentrert. Du tenkte det var suksess fordi de fleste koste seg og tenkte Gud var god. Du tenkte også at folk kanskje på den måten kunne bli frelst. Nå innser du at du prøvde å frelse folk uten frelsen og evangeliet. Det du har sagt har bare ført til å berolige syndere i sin synd. Ingen så sitt behov for å omvende seg, men alle fikk pleiet og næret sine psykiske og fysiske behov. Noe som alltid gir god respons.
Det du så på som suksess før, ser du nå på som en skandale! Du ser at det egentlig ikke var noe spesielt kristent med det du sa, og du like godt kunne ha vært en jøde, hinduist, human-etiker eller noe annet.
Dag 5
Du taler om skapelse og syndefall, og menneskets ondskap som rettmessig fører oss til vår fordømmelse. Alle mennesker er skyldige ovenfor en hellig Gud. Du viser at dette gjelder alle i forsamlingen.
Mange blir sinte og kommer ikke tilbake etter dette møtet, andre henger fremdeles med fordi de mener at det var noe riktig i det du sa. «Verden er jo forferdelig ond», og noen innser også at dette gjelder dem. «Jeg har sett dette onde i meg selv»
De fleste liberale gikk så fort det ble snakket alvorlig om synd.
Dag 6
Du taler om at Jesus er Guds Sønn og menneskets frelser, og at Han tok straffen for vår synd på seg. Slik at hver den som tror på Ham ikke skal gå til Helvete, men ha evig liv og glede hos Gud. Muslimene og jødene blir støtt, humanistene og de egenrettferdige blir støtt.
Noen er støtt men tenker på ordene du talte. Andre er støtt og lukker seg for ordene du talte. Hinduistene er de eneste som ennå ikke har tatt anstøt.
Dag 7
Du taler om at den eneste Guds Sønn er den eneste vei til frelse og at å tro på Ham fører til lydighet mot Hans bud!
Selv hinduistene fikk nå nok og gikk. “Dette var altfor ekskluderende.”
De eneste som satt igjen etter møtet var nå de kristne. Noen tidligere ateister, noen tidligere muslimer og jøder, noen tidligere falske kristne, noen tidligere buddhister og hinduister. Og for dem – de kristne – var evangeliet om Guds tilgivelse på tross av vår synd de beste ord de noen gang hadde hørt.