I Hebreerbrevet 3:13 står følgende:
”Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ikke noen av dere skal forherdes ved syndens svik.”
Som kristne er vi kalt til å formane hverandre daglig, og dette er meget viktig fordi det hindrer oss i å bli forherdet av synden. Jeg trenger det, du trenger det!
Apostelen Paulus er en som formante på forbilledlig vis. Derfor skal vi se litt nærmere på hvordan han formante slik at vi kan lære av det.
Paulus sier i en avskjedstale til de eldste i Efesos: ”Våk derfor og husk at jeg i tre år, natt og dag ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer.” Apg. 20:31.
Paulus pekte på at han hadde formant de kristne i Efesos hver dag (som hebreerbrevet sier vi også skal) i tre år.
Her er fire prinsipper fra Apg. 20:31 som vi kan lære av.
1) Hvor kommer formaningen fra?
Var det Paulus som ytret sine meninger? Mange i dag sier at det var nettopp det han gjorde, men formaningens kilde var for Paulus Guds Ord. Dette står ikke direkte i verset, men kontekst viser oss det: «Derfor vitner jeg for dere på denne dag at jeg er uskyldig i alles blod. For jeg har ikke holdt noe tilbake, men forkynt dere hele Guds råd.» (v.26-27) Vi skal altså ikke formane etter våre meninger slik at andre kan bli som vi vil, men etter Guds Ord slik at de blir som Han vil.
2) Hva er målet med formaningen?
Å holde flokken våken og på veien så de ikke blir forherdet, og for at de kristne skal leve hellige liv og representere Gud på en god måte. Paulus sier også til efeserne at de må våke fordi det vil komme vranglærere i menigheten når han har dratt (Apg. 20:29-31). Dette er absolutt aktuelt i dag og dermed blir også formaningen aktuell: ”Våk derfor! …”
3) Hva er motivet bak formaningen?
Paulus gråt. Formaningen bæres frem med alvor og kjærlighet.
Kan man ikke formane i kjærlighet så bør man begynne med å formane seg selv. Her er det to grøfter: fordømmelse og fortielse. Begge er ukjærlige og uverdige for en kristen fordi han bryter de to største bud. Vi må ikke tie, for da stilner veksten og folk lever videre i sin synd. Oppdager vi synd hos oss selv eller andre så må vi si fra! Samtidig må vi ikke fordømme, være oppblåste o.l., men tale i kjærlighet. Ikke fra et overmenneske til en mindre god person, men fra en som trenger nåde like mye som den andre.
Paulus sine tårer får også frem et alvor som er helt ukjent for oss lunkne nordmenn, men som er gjennomgående i Bibelen. For eksempel blir vi i Fil. 2:12 formant til å arbeide på vår frelse med frykt og beven.
“Mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige, så arbeid på deres frelse med frykt og beven – ikke bare som da jeg var hos dere, men enda mer når jeg er borte fra dere.” (Fil 2:12)
4) Hvem går formaningen til?
Paulus formante hver enkelt.
Det er desverre lett å snakke om en persons eller menighets feil til andre, uten å ta det opp med dem det selv gjelder. Kritisering og baktalelse er en altfor mye utøvd kristensport. Det er nødvendig å kritisere usunne ting, men man bør ikke være hykleren og feigingen som taler om andres feil bak deres rygg, og med det begå nye feil. Slikt må vi omvende oss fra.
Hvis en er motivert av kjærlighet, som Paulus, så vil man gå veien til den det gjelder.
“Parakaleo”
Det greske ordet i Hebr. 3:13 som er oversatt til “formane” er ”parakaleo” og kan også bety ”trøst” eller «oppmuntre». Oppmuntring og trøst er en viktig del av det kristne livet. La meg også understreke oppmuntringsaspektet. Vi trenger det også! La oss oppmuntre hverandre hver dag.
Forman hverandre hver dag, også i dag! Hvis du ikke har gjort det så har du ennå tid.
Ydmykhet
Vi må selv være ydmyke nok til å kunne ta i mot formaning. Sanne kristne vil sette pris på “slag fra en venn” (Ord. 27:5-6), mens falske kristne ikke vil ta til seg formaning og tukt (Ord. 12:1; 13:1).
“Hør på råd og ta imot tukt, så du kan bli vis til slutt.” (Ord 19:20)
Som en oppsummering kan vi si: Vi blir formant til å formane hverandre. Jeg trenger det, og du trenger det! Vi skal formane hverandre i kjærlighet og alvor, i tråd med Guds ord for å holde oss/menigheten våken og klar.