I Bibelen er det mange formaninger. Jesus formante. Apostlene formante. Profetene formante. Hvorfor? Hva var hensikten med formaningene? Kristne svarer i dag dessverre forskjellig på dette spørsmålet. Hva du svarer på et slikt spørsmål er viktig. Det vil i stor grad prege hvordan du mener forkynnelsen skal være og hva som er viktig for det kristne livet.
Ettersom det er mange misoppfatninger rundt dette emnet, tar vi for oss den viktigste og mest kjente forståelsen av formaningene:
«Formaningene skal bare føre oss tilbake til Jesus, og ikke virke helligjørelse.»
I en del kretser, spesielt lutherske, ser man på formaninger som lov, og ettersom lovens primære hensikt er å føre oss til Jesus (også kalt lovens andre bruk), blir dette også formaningenes eneste hensikt. Dersom du er en av dem som tenker slik, vil jeg be deg om å lese gjennom hele artikkelen med et åpent sinn og ikke la tradisjonen du er vokst opp i hindre deg fra å se hva de enkelte versene egentlig betyr.
Rosenius om lovens bruk
Den kjente vekkelsesforkynneren C.O. Rosenius ble til stor nytte i Guds rike. Han hjalp mange til å få øynene opp for det sanne evangelium. Det betyr likevel ikke at han hadde rett i alle ting, for ingen har rett i alt. Rosenius har blant annet skrevet:
«Det er ikke gjennom krav og bud du skal bli bedre og mer hellig. Nei, det skal du bli gjennom en annen, han som døper med Ånd og ild. Men gjennom loven skal du bli «skyldig», ja «overmåte syndig» (Veiledning til fred, side 57).
«I tillegg har også de levende kristne stor bruk for loven. Men ikke på den måten du kanskje tenker; at den ved sine dommer skal vekke opp din samvittighet så du skal lære å vokte deg for synden, og på den måten bli mer helliggjort – Nei, det er som sagt aldri lovens gjerning å virke noen helliggjørelse. Loven hisser bare vårt indre enda mer opp» (Veiledning til fred, side 28).
Her benekter Rosenius klart at loven, som også ut fra hans syn inkluderer formaningene, er ment å virke til vår helliggjørelse. Formaningene skal bare vise at vi er skyldige for Gud, og at vi dermed trenger Jesus.
I møte med en slik tankegang må vi stille oss to viktige spørsmål:
- Lærer Bibelen at formaningene skal føre oss som allerede er frelst, tilbake til Jesus?
- Lærer Bibelen at formaningene ikke er ment til vår helliggjørelse?
1. Skal formaningene føre oss tilbake til Jesus?
La oss ta en kikk på to av de mest kjente bibelversene som blir brukt for å hevde at formaningenes hensikt er å føre oss tilbake til Jesus.
«Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro.» (Gal 3:24)
Står det ikke her tydelig at loven, og dermed også formaningene, er vår tuktemester til Kristus, slik Rosenius og mange andre tenker?
For det første kan vi legge merke til at det står at loven er «blitt vår tuktemester» i fortid. Dette har altså skjedd. Det står ikke at loven nå er vår tuktemester til Kristus. For det andre var hensikten med loven som tuktemester at vi (“vi” i denne konteksten er strengt tatt jødene) skulle bli rettferdiggjort av tro. Kristne er rettferdiggjort av tro. Loven har altså utført sin hensikt på dem. De har sett sin synd og behov for en frelser. Nettopp derfor skriver Paulus i neste vers:
«Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren» (Gal 3:25).
Loven fungerer altså nå ikke lenger som en tuktemester til Kristus. Vi er nå «i Kristus», og trenger derfor ikke en lov for å føre oss til Kristus. Dette ser vi også stemme med kontekst til Galaterne 3:24-25.
«Hva skulle da loven tjene til? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den ætten kom som løftet gjaldt… Men Skriften har innesluttet alt under synd, for at det som var lovt, ved tro på Jesus Kristus, skulle bli gitt dem som tror. Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro» (Gal 3:19, 22-24).
Her ser vi tydelig at loven (altså Moseloven) hadde en tidsbegrenset funksjon. «Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den ætten kom som løftet gjaldt». Loven fungerte altså bare på denne måten «inntil den ætten kom som løftet gjaldt» (vers 19), og ikke lenger. For «nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren» (vers 25). I vers 29 leser vi at vi som hører Kristus til, er den ætten som løftet gjaldt.
Moseloven hadde altså den hensikt at den skulle vise jødene deres behov for en frelser, fordi den åpenbarte deres synd. Paulus skriver at de som jøder ble «holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart». Å bruke Galaterne 3:24 som et slags «bevis» for at loven nå fungerer som tuktemester for oss som er frelst, gir altså ikke mening.
Dette betyr ikke at loven (ikke moseloven, men det Gud krever av oss mennesker generelt, se Rom 2:14) ikke viste oss at vi var syndere og trengte en frelser. Det er tydelig at Guds krav til menneskeheten skal vise oss alle at vi er syndere som er ulydige (Rom 3:19, 1. Tim 1:8-10).
La oss så se på det andre bibelavsnittet som blir brukt for å forsøke å bevise at loven er tuktemester til Kristus for kristne i dag.
«Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død.
Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg. For synden benyttet seg av budet og dåret meg og drepte meg ved det» (Rom 7:7-11).
Disse versene blir brukt av Rosenius, og mange andre, for å vise til det man regner for en vanlig kristen erfaring. Man tror altså at Paulus her skriver om sin erfaring som frelst.
Faktum er derimot at Paulus skriver om sin erfaring før han ble frelst. I vers 7 snakker han om en tid da han ikke kjente sin egen synd, fordi han da ikke hadde blitt oppmerksom på den av loven. Akkurat det samme sier han også i vers 9: «Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live». At disse versene taler om før Paulus ble frelst er også tydelig ut fra vers 5:
«For da vi var i kjødet, ble de syndige lyster vekket ved loven, og de virket slik i våre lemmer at vi bar frukt for døden».
Paulus skriver altså her om en tid da han var i kjødet, og det var da de syndige lyster ble vekket ved loven, slik han i detalj beskriver i vers 7-11. Vers 6 danner derimot i seg selv et annet avsnitt, da det taler om det kristne livet:
«Men nå er vi løst fra loven, etter at vi er døde fra det vi var fanget under, slik at vi tjener i Åndens nye vesen, ikke i bokstavens gamle vesen».
De påfølgende versene går tilbake til det han nettopp har snakket om i vers 5, før han ble frelst. Vi ser altså at heller ikke disse versene kan bli brukt som argumentasjon for at loven er en tuktemester til Kristus i dag. Vi er nå «i Kristus», og trenger ikke lenger at loven fungerer som tuktemester til Kristus.
Romerne 10:4 blir også brukt for å prøve å vise at loven nå skal føre kristne til Jesus:
«For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror».
Konteksten til dette verset er om Israel som ikke ville tro på Jesus som Messias (10:1-3). Meningen fra Guds side var at loven skulle føre Israelsfolket til Kristus, slik at de kunne bli rettferdiggjort av tro. Dette verset sier ikke noe om at lovens endemål for kristne er at de igjen og igjen skal komme til Kristus. Ja, vi som kristne kan komme til Jesus igjen og igjen når vi i vår vandring faller i ulike slags synder, men konteksten i dette verset handler om frelse for Israel, ikke om det kristne livet.
Faktisk lærer Bibelen eksplisitt at lovens andre bruk ikke er for kristne i dag:
«Vi vet jo at loven er god dersom en bruker den på lovlig vis. En må vite dette at loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, ugudelige og syndere, vanhellige og urene, fadermordere og modermordere, drapsmenn, horkarer, menn som ligger med menn, menneskerøvere, løgnere, menedere, og hva det ellers kan være som strider mot den sunne lære…» (1. Tim 1:8-10).
Loven er altså ikke gitt for rettferdige. Her vil kanskje noen si: «Ja, men ingen av oss er rettferdige; vi er alle bare elendige syndere. Derfor er loven også gitt for oss. For i oss selv er vi lovløse og ulydige». Men slik tenkte ikke Paulus. Vi blir ved tro erklært for rettferdige. Slik er det Gud ser på oss, selv om vi fremdeles har den gamle natur i oss.
I konteksten skriver Paulus om at loven blir brukt på ulovlig vis, og det er her tydelig at han snakker om noen som bruker loven som tuktemester til Kristus for rettferdige. Dersom det ikke er noen som passer inn under beskrivelsen «rettferdige», hadde det vært meningsløst å skrive om noen som var rettferdige.
Ettersom han skriver at loven er gitt for lovløse og ulydige osv., er det også tydelig at han her tenker på hvordan loven er ment som tuktemester til ufrelste. Disse trenger å se sin synd for å se behovet for en frelser.
«Rettferdige», eller kristne, har sett behovet for en frelser, og trenger derimot ikke å se dette om og om igjen. De må ikke se det, altså at loven må brukes for å vise dem dette igjen og igjen. Det er ikke et krav som stilles til de kristne, at de må se sin elendighet.
Selvfølgelig vil de i varierende grad oppleve dette siden ingen noen gang vil bli syndfrie her på jord, og kristne vil da erkjenne og glede seg over at Kristus er grunnvollen, frelseren, som alt annet springer ut ifra. Ingen kristne vil si at de ikke trenger en frelser, at de klarer å rettferdiggjøre seg selv. Hadde de ikke visst det hadde de ikke vært kristne.
Ja, jeg vet at mange her vil være uenige og kanskje kalle dette for vranglære. Men se på versene, studer dem, og kom gjerne med tilbakemelding hvis du ser at jeg tar feil.
«Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud.» (Rom 3:19)
Hvem taler loven til? Hvem er det lovens andre bruk skal virke på? Dem som er under loven. Er kristne under loven? Nei, vi har nå dødd bort fra loven: «Mine brødre, slik døde også dere fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen, ham som ble reist opp fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud» (Rom 7:4).
Loven taler altså til dem som er under loven, til ufrelste, og ikke til frelste. Ingen steder i Bibelen blir det lært eller eksemplifisert at loven nå skal brukes som tuktemester til Kristus for de som allerede er frelst. Dermed blir det spesielt påfallende at enkelte baserer det meste av hele sin forkynnelse på den antakelsen at loven igjen og igjen skal føre kristne tilbake til Jesus. Dette blir sentrum for deres forkynnelse, men vi ser ingenting av det i Bibelen. Hvordan kan da en slik forkynnelse være riktig?
Dette betyr ikke at vi som kristne aldri opplever å se vår synd og behov for nåde. Det er naturlig at vi blir oppmerksom på vår synd og svakhet når vi hører formaninger, men da kan vi igjen få takke for at synden er oppgjort og at nåden er virksom, og at vi allerede nå har forløsningen og syndenes forlatelse i Kristus (Ef 1:7).
2. Er ikke formaningene ment til vår helliggjørelse?
Som vi tidligere så, mente Rosenius at formaningene, eller loven, ikke skulle virke helliggjørelse i kristne: «Det er ikke gjennom krav og bud du skal bli bedre og mer hellig» (Side 57 i Veiledning til fred). Med en slik forståelse blir det naturlig at man ikke fokuserer på å formane kristne til hellighet i forkynnelsen. Da skal heller formaningene hele tiden føre de troende tilbake til Kristus, noe vi ovenfor så at ikke er bibelsk.
Men hva sier egentlig Bibelen om bruken av formaningene? Spiller de en rolle i helliggjørelsen? Og i så fall, hvilken?
«Dere vet også hvordan vi formante hver enkelt av dere, som en far gjør det med sine barn og oppmuntret og vitnet, for at dere skulle vandre verdig for Gud, han som kalte dere til sitt rike og sin herlighet» (1. Tess 2:11-12).
Hvorfor formante og oppmuntret Paulus de troende? For at de skulle vandre verdig for Gud. Her ser vi en direkte sammenheng mellom formaningene og helliggjørelsen. Årsaken til formaningene er de troendes helliggjørelse. Dermed må jo også formaningene føre til at de troende blir mer hellige.
Her vil mange protestere, og si: «Det er ingen kraft i budene til at vi kan bli mer hellige. Kraften ligger i evangeliet». Men hva mener man med det? Mener man at formaninger ikke fører til at kristne blir mer hellige? I så fall taler man direkte mot Paulus, som formante for at kristne skulle bli mer hellige. Og man sier at Guds ord ikke er virksomt.
Noen ser ut til å tenke at for å få kraft til kristenlivet, må man hele tiden høre lov og evangelium. Men som vi så ovenfor, er ikke en slik bruk av loven bibelsk. Det er riktig at kristne også kan være følelsesmessig bundet og bli fri av å høre evangeliet, og dermed fri til å tjene.
Vi må skille mellom det å forkynne evangeliet til kristne og det å forkynne lov og evangelium. Blir evangeliet forkynt til kristne, får de høre om hele frelsen som de allerede har fått del i. Dette er en viktig del av hva som bør forkynnes til kristne. Forkynner man lov og evangelium på en bibelsk måte, forkynner man derimot til ikke-kristne for at de først skal få se sitt behov for frelse, og så høre om selve frelsen. Vi ser ingen tilfeller av lov og evangelium-forkynnelse til kristne i Det Nye Testamentet.
Selv om evangeliet skal forkynnes til kristne, fokuserer ikke NT først og fremst på rettferdiggjørelse ved tro alene som nøkkelen til helliggjørelse. I Romerne 6 sier ikke Paulus at vi ikke skal synde fordi Kristus døde for oss, men fordi vi døde med Kristus. Vi trenger altså å forstå at noe nytt har skjedd med oss. Vi døde med Kristus og stod opp igjen til et nytt liv sammen med ham. Nå trenger vi ikke å synde, fordi vi er nye skapninger i Kristus.
Derfor er det ikke slik at hver gang en hører evangeliet, gir dette en ny kraft som en ikke hadde fra før av. Ja, det å høre evangeliet kan sette en fri. For eksempel hvis det er noen som sliter med dårlig samvittighet, så kan det å høre evangeliet forkynt igjen føre til at personen får en god samvittighet overfor Gud og dermed blir fri til å tjene. Men vi har allerede fått alt vi trenger til liv og gudsfrykt (1. Pet 1:3).
Evangeliet er kraften til helliggjørelse i den forstand at uten at vi ble frelst og født på ny, hadde det også vært umulig å bli helliggjort. Det står derimot ingen steder i Bibelen at vi blir helliggjort ved å igjen og igjen høre lov og evangelium.
Det er interessant at Paulus i 1. Tess 2:13, like etter at han formante dem til å vandre verdig for Gud, snakker om Guds Ord som virker i dem med kraft: «Da dere fikk det ordet vi forkynte, tok dere imot det, ikke bare som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds Ord, som virker med kraft i dere som tror». Paulus formante og vitnet, og dette virket med kraft i dem som trodde, fordi det var med på å forandre deres liv slik at de vandret verdig for Gud.
Ovenfor så vi at årsaken til at Paulus formante, var at de troende skulle vandre verdig for Gud (1. Tess 2:11-12). Gjentatte ganger i Bibelen ser vi at formaningene skal spille en sentral rolle i vår helliggjørelse. Vi trenger å forstå og bli motivert til det vi skal gjøre dersom vi skal følge Guds vilje.
«Men budets endemål er kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en oppriktig tro» (1. Tim 1:5).
Her skriver Paulus til kristne. I Rom 10:4 skriver den samme Paulus at Kristus er lovens endemål, mens her skriver han at budets endemål blant annet er kjærlighet. Hvordan henger det sammen? Jo, for ufrelste er lovens endemål tydelig Kristus. De trenger å få se sitt behov for en frelser; hvorfor skulle de ellers tro på Kristus? I 1. Tim 1:5 skriver Paulus derimot til dem som allerede er kristne. Her er målet med budet, loven, formaningene eller hva du vil kalle det; kjærlighet, en god samvittighet og en oppriktig tro. Altså vår helliggjørelse.
Dermed må en også i dag forkynne budet til kristne på en slik måte at dette kan skje. At kristne får høre at de skal elske sin neste og sin fiende osv. Vi som vet vi står i nåden i Kristus trenger å høre dette, fordi vi så lett blir sløve og glemmer alt hva Gud ønsker av oss.
Hvorfor forkynte og formante Paulus?
«Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus. For dette er det jeg arbeider, i det jeg strider i hans makt som virker i meg med kraft» (Kol 1:28-29).
Paulus sitt ønske var å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus. Burde ikke dette også være vårt mål? Burde ikke da helliggjørelsen også være vårt mål i forkynnelsen?
Hvorfor ble egentlig Bibelen gitt?
«Hele skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.» (2. Tim 3:16-17)
Hensikten med Bibelen er altså at «Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning». Dermed må dette også være hensikten med forkynnelsen. Og da må vi formane:
«For øvrig altså, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus: Likesom dere har lært av oss hvordan dere bør vandre og være til behag for Gud – slik dere også vandrer, så må dere gjøre enda større fremgang i dette» (1. Tess 4:1).
De kristne i Tessalonika vandret til behag for Gud, som de hadde de lært av Paulus. Likevel ønsket Paulus at de skulle gjøre enda større fremgang i dette. Og han brukte formaninger for at dette skulle skje.
Det samme ser vi også i 1. Tess 4:10:
«Dere viser da også denne kjærligheten mot alle brødrene i hele Makedonia. Likevel formaner vi dere, brødre, til å bli enda mer rike i dette».
Formaningene er ment å spille en stor rolle i forkynnelsen. Ofte er nok mange kristne redde for at formaningene skal spille en for stor rolle, fordi man da tror at forkynnelsen blir lovisk. Men dersom man er tydelig på at man blir rettferdiggjort av tro alene, og ikke av gjerninger, er det ingenting lovisk med å formane.
Vi må tåle å høre formaninger. Vi tåler det dersom vi forstår at vi blir formant til å vandre verdig for Gud, ikke for å bli eller å holde oss frelst, men fordi vi er frelst.
Vi må også huske på at Gud virker i våre liv, slik at vi ikke skal vandre alene. Dersom vi lever i den bevisstheten som Paulus hadde, om at det var Gud som virket i ham alt det gode han skulle gjøre, tror jeg også det blir lettere for oss å høre om det vi skal gjøre (1. Kor 15:10, Gal 2:20).
Vi er ikke overlatt til oss selv for å gjøre gode gjerninger; det skjer ved å leve i avhengighet til Gud som vil virke med kraft i oss.
«Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv. For dersom noen er en Ordets hører, og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige ansikt i et speil – han så på seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut.
Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det, slik at han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning» (Jak 1:22-25).