Ord er makt. Ordene vi bruke er ikke tilfeldige eller nøytrale, men preget av hva vi tror og tenker. Det siste århundret har språket vårt forandret seg på drastisk vis. Nei, jeg snakker ikke om sms-språk eller kebabnorsk.
Jeg snakker om språkforandringer som faktisk både reflekterer ubibelske tanker, samtidig som språket i seg selv fører til mer ubibelske holdninger. La meg illustrere hva jeg mener:
I dagens samfunn er bråk i klasserommet vanlig. En av grunnene til dette kan faktisk ha å gjøre med språket som er blitt drastisk forandret de siste hundre årene. Hva sier en lærer når en elev er urolig? ”Lise, det hadde vært veldig fint om du kunne sitte rolig på stolen din nå.” Hva er dette et forsøk på? Hva prøver egentlig læreren å si? Grammatisk sett utrykker bare læreren et ønske. Læreren sier bare til eleven at han eller hun ønsker at eleven skal være stille.
Ok. Fint. Det er jo et flott ønske fra lærerens side at han ønsker at eleven skal være stille, men hva om eleven ikke er stille? Når en lærer utrykker seg på en slik måte vil eleven etter hvert mer og mer oppfatte det læreren sier som bare et ønske fra lærerens side som eleven er fri til å velge å innfri eller ikke innfri. Når Gud i sitt Ord ønsker at vi skal gjøre noe, blir ikke det uttrykt som et ønske, men som en formanende befaling som vi faktisk skal gjøre etter. Det er altså ikke valgfritt.
Bare pirk?
Dette er ikke semantisk flisespikkeri. Dette betyr virkelig noe. Vi blir mer og mer ubibelsk i språket vårt, uten at vi legger merke til det, og dette får naturligvis konsekvenser. I tilfellet med læreren fører det til at læreren mister respekt og autoritet i klasserommet, ofte uten selv å være klar over hvorfor. Konsekvensene av dette blir ikke bare urolige klasser og mindre læring. Konsekvensene blir en oppvoksende opprørsk generasjon som er helt fremmed for tanken om å underordne seg autoriteter.
Det finnes utallige eksempler på misbruk av språket. Et av de verste tilfellene er trolig bruken av ordet ”fri” på 70-tallet. Når de aggressive feministene på 70-tallet ønsket at staten skulle hjelpe dem til å ta livet av sine egne, ufødte barn brukte de selvfølgelig ikke de samme ordene som jeg bruker. Da hadde de tapt kampen. De skrek derimot om retten til ”fri abort” og ”kvinners rett til selvbestemt abort”.
Innholdet til ordene deres ble ufarliggjort ved å pakke det inn med fine ord. Som min gresklærer sa: ”Den beste debatt-taktikken er å bruke motstanderens ord og fylle det med nytt innhold.” Det samme skjedde i debatten om den såkalte ”kjønnsnøytrale ekteskapsloven”. Der ble ord som ”frihet”, ”kjærlighet”, ”rettigheter”, og ”likhet” brukt hyppig. Og tro ikke at nettopp ordvalgene var ubetydelige i kampen!
Et annet eksempel som jeg har tatt meg selv i så altfor mange ganger er bruken av ordet ”tror”. Jeg har ledet møter og sagt: ”Da tror jeg at vi kanskje synger sangen på nummer 255…” Hva? Tror jeg kanskje at vi skal synge sangen? Eller skal vi synge sangen?
Vi trenger å bli bevisstgjort på hvordan vi snakker. Stemmer ordene våre overens med virkeligheten? Hvordan skal andre kunne stole på, og forstå oss dersom våre ord ikke uttrykker det vi mener? Grenser vi da ikke til uærlig snakk?
Stemmer hvordan du snakker og skriver med hva du egentlig mener? Eller trenger du en språkvask?
«Den som ikkje snubler i tale, er en fullkommen mann, i stand til å holde hele legemet i tømme.» (Jakob 3:2)