Et av de største problemene kristne i dag har med Guds suverenitet er at de havner i en «enten eller» – tankegang. Man tenker: «Dersom det skulle være slik noen tenker, at Gud styrer alt, og har forutbestemt hvem som blir frelst, da er vi roboter og da kan ikke noe vi gjør ha mening. Dersom noen er forutbestemt til frelse, blir det meningsløst å for eksempel drive misjon eller be for menneskers frelse.»
Dermed må det være slik at Gud ikke har kontroll over alle ting og at ingen er forutbestemt til frelse. Bare da kan våre handlinger ha betydning» Slik tenker man.
Der Bibelen smadrer din fornuft
Fordi de ikke forstår hvordan Gud kan være suveren og forutbestemme mennesker til frelse samtidig som våre handlinger har betydning, avviser de det Bibelen sier om temaet. Apg 13:48 blir problematisk med en enten-eller-tankegang: «Og de kom til tro, alle de som var bestemt til evig liv.», for ingen kan jo være bestemt til evig liv om våre handlinger skal ha betydning.
Rom 9:16-18 lærer at frelsen ikke beror «på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn» og at Gud viser miskunn mot dem han vil, og forherder dem han vil. Men dette kan vi vel ikke tro på dersom bønn og misjon skal gi mening?
I Joh 17:2 sier Jesus at Gud Fader har gitt ham makt over alle mennesker «for at han skal gi evig liv til alle dem som Gud har gitt ham.», men dersom Jesus skulle ha makt over alle til å gi evig liv til bare de som ble gitt ham fra Faderen, da kan jo ikke alle mennesker ha ansvar for å tro?
I Ord 16:9 står det, «Menneskets hjerte tenker ut sin vei, men Herren styrer hans gang.», men Gud kan vel ikke styre menneskers liv dersom vi skal stå ansvarlige for våre egne gjerninger fremfor Gud? Kan vi ikke da bare være fullstendig passive og likegyldige?
Slik tenker mange kristne i dag. For dem er det enten eller. For dem blir Guds suverenitet og menneskers ansvar umulig å forene. Uavhengig av gode intensjoner ender man altså opp med å bortforklare mange bibelvers fordi man ikke får det hele til å stemme i sitt eget hode.
Du tror faktisk på både predestinasjon og menneskets ansvar
Det de fleste derimot ikke innser, er at de selv tror på Guds suverenitet og menneskets ansvar, uten at de selv er klar over det. Bibelen sier tydelig at alle våre dager er fastsatt, altså at det er bestemt hvor mange dager vi skal leve her på jorden:
«Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet.» (Salme 139:16).
At det er forutbestemt hvor mange dager vi får leve, er også tydelig ut fra Job 14:5:
“Når mannens dager er fastsatt og hans måneders tall bestemt hos deg, når du har satt ham en grense han ikke kan overskride,”
Dine levedager er altså bestemt, de er predestinert. Dette må alle kristne erkjenne, uavhengig av om du er calvinist, lutheraner eller arminianist. Men fører sannheten om at alle dine dager er fastsatt til at du blir likegyldig med livet ditt?
Fører det til at du tenker: «Vel, det er jo uansett bestemt hvor mange dager jeg skal leve her på jorden, så da kan jeg jo like gjerne prøve meg på vågale sprell som å balansere på en line 1000 meter over bakken, uten sikring»? Selvfølgelig tenker ingen slik. Men likevel tror du jo at dine dager er bestemt. Du kommer jo ikke utenom dette, for det står jo ordrett i Bibelen!
Du vet på den ene siden at hva du gjør ikke kommer til å forandre hvor mange dine levedager er, ettersom de er bestemt. På den andre siden vet du at om du er dumdristig vil du kunne komme til å miste livet ditt, noe som ikke hadde skjedd om du ikke hadde vært så dumdristig. Dette er et kroneksempel på at Guds suverenitet og menneskers ansvar går hånd i hånd, og ikke er selvmotsigelser som gjør at vi skal fornekte en av delene.
Flere eksempler på både og
På samme måte kan vi spørre om sannheten om at vi er forutbestemt til å få del i himmelarven (Ef 1:11) fører til at vi blir likegyldig og tenker at det er likegyldig hvordan vi lever? Selvfølgelig ikke! For Bibelen lærer også: «For uten helliggjørelse skal ingen se Herren» (Heb 12:14), og da vi ble utvalgt ble vi utvalgt «…for å være hellige og ulastelige for hans åsyn.» (Ef 1:4).
Fører sannheten om at mennesker er forutbestemt til frelse til at vi blir likegyldig til misjon? Nei, for Jesus har jo befalt oss å drive misjon i kjærlighet (Matt 2818-20)! Og Paulus skriver at han er «…Guds tjener og Jesu Kristi apostel til å føre Guds utvalgte til tro…» (Tit 1:1), og skriver videre i 2. Tim 2:10: «Derfor utholder jeg alt for de utvalgtes skyld, for at også de skal få frelsen i Kristus Jesus med evig herlighet.»
Fører Guds suverenitet til at vi ikke ber for menneskers frelse? Nei, for Jakob sier: «Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning.» (Jak 5:16)
Spurgeon om Guds suverenitet og menneskers ansvar
Den kjente sjelevinneren Charles Spurgeon ble en gang spurt:
«How do you reconcile Divine sovereignty and human responsibility?»
Han svarte:
“I never have to reconcile friends. Divine sovereignty and human responsibility have never had a falling out with each other. I do not need to reconcile what God has joined together. (…) Where these two truths meet I do not know, nor do I want to know. They do not puzzle me, since I have given up my mind to believing them both.”
Hva gjør du når Bibelen smadrer din fornuft?
Bibelen kan av og til smadre vår fornuft. Ettersom Gud, i motsetning til oss, er allvitende, er det naturlig at det er noen ting vi ikke forstår her på jorden. Men når Gud har åpenbart seg som suveren, samtidig som han har sagt at vi mennesker har ansvar, og at våre handlinger har betydning, så må vi tro på begge deler. Jeg våger ikke å bortforklare noen av delene for å få det hele til å stemme i mitt hode. For da stemmer ikke lenger mitt hode med Bibelen.