Det finnes en del kristne som er redde for å snakke om at vi faktisk skal gjøre noe. De er redde for at det å si at vi skal jobbe, kjempe og streve fører til loviskhet og moralisme. Derfor forkynner de at alt vi skal gjøre er å hvile. Vi skal bare hvile i evangeliet.
Er dette en bibelsk holdning? Er alt vi skal gjøre å hvile?
«Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren.» (Heb 12:14)
Vi skal altså jage etter helliggjørelse. Å jage er ikke det samme som å hvile, men handler om å aktivt gjøre noe.
«Øv deg heller i gudsfrykt.» (1. Tim 4:7b)
Det greske ordet som er brukt for «Øv» er gymnazå, som primært brukes om å fysisk trene. Dette er det ordet som ble brukt for å beskrive den treningen de greske atlene utførte for å bli klar til de olympiske leker, som var kamper der de kjempet til blodet rant, og vel så det.
Ordboken definerer ordet til å bety «å trene intenst». Paulus hadde altså ingen tanke om at vi som kristne bare skulle hvile i evangeliet og ikke arbeide.
Paulus sammenligner det kristne livet med et hardt løp på idrettsbanen:
«Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den! Enhver som deltar i idrettstevling, er avholdende i alt – de altså for å vinne en forgjengelig krans, men vi en uforgjengelig.
Så løper jeg da ikke som på det uvisse, jeg kjemper ikke som en som fekter i løse luften. Men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at jeg som forkynner for andre, ikke selv skal finnes uverdig.» (1. Kor 9:24-27)
Årsaken til at mange har problemer med å snakke om at vi faktisk skal gjøre noe kan være at de blander dette sammen med rettferdiggjørelsen. Vi er veldig godt vant til å høre at vi er rettferdiggjort ved tro alene, uten gjerninger. Dette er jo helt sant.
Men når en begynner å høre forkynnelse som sier at vi faktisk skal gjøre noe, ikke for å bli rettferdiggjort, men fordi vi er rettferdiggjort, da får noen problemer. De klarer ikke å få dette til å henge sammen med alt de har hørt om at vi ikke skal gjøre noe i frelsen. Da er nøkkelen å forstå forskjellen på rettferdiggjørelse og helliggjørelse; stilling og vandring.
Når det gjelder din stilling fremfor Gud skal du ikke gjøre annet enn å tro og å omvende deg, og i det øyeblikket du tror, blir du regnet som rettferdig i Guds øyne. Når det derimot gjelder din vandring, så skal du gjøre noe. Ja, da skal du faktisk arbeide:
«Mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige, så arbeid på deres frelse med frykt og beven, ikke bare som da jeg var hos dere, men enda mer nå når jeg er borte fra dere.» (Fil 2:12)
Nei, vi skal ikke arbeide for å bli rettferdiggjort, men på vår frelse fra synd, altså vår helliggjørelse. Frelse blir brukt på forskjellige måter i Bibelen, og her viser det trolig til frelse fra syndens makt, ikke frelse fra syndens dom. Vi skal altså jobbe hardt for å bli fri fra synden i vårt liv.
Samtidig er det noen som burde ha visst bedre som får noe helt annet ut av disse versene. Tullian Tchividjian kommenterer versene på følgende måte:
“We’ve got work to do—but what exactly is it? Get better? Try harder? Pray more? Get more involved in church? Read the Bible longer? What precisely is Paul exhorting us to do? God works his work in you, which is the work already accomplished by Christ. Our hard work, therefore, means coming to a greater understanding of his work.”
Tchividjian konkluderer altså med at det arbeidet vi skal gjøre er å forstå mer av hva Jesus har gjort for oss. Det er derimot ingenting ved versene som tyder på at arbeidet vi skal gjøre er å forstå evangeliet bedre. Ja, det er bra å forstå evangeliet bedre, men det er ikke dette disse versene snakker om. Konteksten gjør det klart at arbeidet handler om å være lydig (2:11) og vår moralske vandring (2:14-16).
Å hevde at arbeidet vi skal gjøre i Filipperne 2:12 er å forstå mer av evangeliet er eisegese (å lese noe inn i teksten som ikke står der) og ikke eksegese (å dra noe ut fra teksten). Jesus og apostlene formante hundrevis av ganger, noe som impliserer at de ville at vi faktisk skulle gjøre noe og ikke bare forstå evangeliet mer.
«Sanctification is not “simply” the art of getting used to our justification, however appealing that dictum may sound.» – Mark Jones
Det faktum at vi skal arbeide hardt i vår helliggjørelse betyr naturligvis ikke at vi er overlatt til oss selv. Jesus lovte å være med oss alle våre dager (Matt 28:18-20) og i verset etter det vi nettopp har lest står det:
«For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag.» (Fil 2:13)
Det faktum at Gud virker i oss i helliggjørelsen var altså aldri en unnskyldning fra Paulus sin side om å ikke gjøre noe og å bare hvile. Paulus arbeidet fordi han visste at Gud arbeidet i ham. Det var ikke enten eller. Det var både og. Dette blir også tydelig understreket i 1. Kor 15:10:
«Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle – det vil si: Ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.»
Responsen vår når vi leser formaninger i Bibelen eller hører formaniner i forkynnelse skal altså ikke være, «Disse formaningene skal bare føre meg tilbake til Jesus der jeg kan hvile.». Det er en misforstått reaksjon på formaningene. Aldri i Bibelen ser vi at det er meningen at vi som kristne skal reagere slik på formaningene. Gud ønsker derimot at vår respons på formaningene skal være lydighet og tro, som egentlig er synonymer:
«Dere vet også hvordan vi formante hver enkelt av dere, som en far gjør det med sine barn, og oppmuntret og vitnet, for at dere skulle vandre verdig for Gud, han som har kalt dere til sitt rike og sin herlighet. Derfor takker vi også alltid Gud for dette: Da dere fikk det ordet som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror.» (1. Tess 2:11-13)
Så hva er din respons på alt Gud i sitt Ord sier han ønsker du skal gjøre? Ja, i deg selv klarer du ingenting (Joh 15:5), men i tro kan du gjøre alt (Heb 11). Er din respons lydighet eller, «jeg vil bare hvile»?