Du har hørt det er sagt fra talerstolen: «Gud elsker deg akkurat som du er. Du er perfekt. Derfor døde Jesus for deg». Men jeg sier deg, det er ikke sant (cf. Matt 5:21-48).
Mange slike utsagn er å finne i kirker overalt i landet. Det blir presentert et “evangelium” som bare er ment for å styrke selvtillitten din eller å hjelpe deg å få et bedre selvbilde. Vi får forkynt en Gud som elsker oss fordi vi fortjener å bli elsket. Man må jo stille seg spørsmålet: Hvorfor trengte Jesus da å dø for oss? Er det virkelig det bildet Bibelen maler av oss, at vi fortjener at Jesus gav sitt liv? Hva sier Bibelen om vårt sinn før vi var frelst? Fint at Gud har skapt mennesket i sitt bilde, men aldri har han bedt om en slik gjentjeneste, så la oss ikke lage en Gud i vårt bilde som sier ting Han aldri har sagt.
Kjære kristen, det er bra å ha et selvbilde, men la oss la det bildet være styrt av Bibelens fremlegging av det, og ikke noe annet.
Gud sendte sin Sønn til verden for å tilfredsstille Guds vrede. Synden og straffen vår ble lagt på Jesus da han døde i vårt sted. La meg minne deg om hvorfor Bibelen ikke styrker vårt selvbilde og hvorfor vi ikke fortjener å bli dødd for.
Ikke bra
Før vi ble gjort levende var vi døde i våre overtredelser og synder. Det er de samme syndene som vi ikke bare var døde i, men også vandret i. Vi kan legge mye av skylden på vårt kjød, men la oss ikke være uvitende om at vi fulgte etter denne verdens fyrste, altså hjernen bak de onde og ubibelske ideologiene og tankemønstrene som hersker i verden, han som nå er virksom i ulydighetens barn. Han går under navnet Satan. De som nå er ulydighetens barn, altså ikke kristne, gjør sitt kjøds lyster, og gjør etter syndens kjød og sine egne tanker, akkurat som vi også gjorde, da vi av naturen var vredens barn (jf. Ef 2:1-3).
Det er verdt å nevne at vi ikke var rettferdige, nei, ingen av oss. Vi var ikke forstandige og søkte ikke Gud. Hver eneste av oss var fordervet. Vi følte kanskje at vi gjorde godt, men sannheten er at ingen av oss gjorde godt. Billedlig så var vår strupe var som en åpen grav. Tungene våre utførte svik, og det var slangegift under våre lepper. Munnen var full av forbannelse og bitterhet. Føttene våre, raske som de er, var snare til å utøse blod. Veien vår bestod av ødeleggelse og elendighet, og fredens vei kjente vi ikke. Det var ingen gudsfrykt for våre øyne (jf. Rom 3:10-18).
Heller ikke bra
Vi var forblindet av denne tidsalders gud for at lyset fra herlighetens evangelium ikke skulle lyse for oss (2. kor 4:4). Hørtes det bra ut? Bare vent, det er ikke ferdig der.
Å være forblindet av Satan er dumt, men helt ærlig, bare kjødet vårt ville klart seg selv.
Menneskenaturens (kjødets) gjerninger er åpenbare, og det er slik at de som ikke tilhører Kristus, ikke har kontroll over sitt kjød på samme måte som vi som tilhører Kristus og har korsfestet menneskenaturen med dens lidenskaper og lyster har.
Iboende i vår natur før vi begynte å bli ledet av Ånden var slike ting som ekteskapsbrudd, hor, urenhet, skamløs utukt, avgudsdyrkelse, trolldom, hat, stridigheter, sjalusi, vrede, selvhevdelse, splittelser, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, umoralsk festing og andre slike gjerninger (Gal 5:19-21,24). Det er nesten som om Paulus gjentar Jesus da Jesus sa: «For ut fra hjertet kommer onde tanker, mord, ekteskapsbrudd, hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, bespottelser. Disse ting er det som gjør mennesket urent» (Matt 15:19-20). Og ikke bare det, vi var også slaver for vår egen synd (Rom 6:17).
Så, fikk du bedre selvbilde? Med alt dette i tankene, er du ikke glad for at Jesus ikke elsker deg fordi du er verdt å elske? Er du ikke glad for at du ikke trengte å fortjene Guds kjærlighet? Virker ikke som om Bibelen prøver å få oss til å tro det, og man må forvrenge Bibelens bilde av oss for å komme til en slik slutning.
En som er stolt og egenrettferdig kan kanskje tenke seg og forstå at Jesus elsker han, men la oss ikke glemme Jesu Ord om at «de friske ikke trenger lege, bare de syke… For jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse» (Matt 9:12-13).
Har det noe å si?
Ja, absolutt. Grunnen til at de fleste fariseere ikke ble frelst var nettopp denne, at de så på seg selv som elskverdige og rettferdige da de utvendig gjorde alt rett.
Se for deg dette: En evangelist forkynner (et annet – Gal 1:6-9) evangeliet for to mennesker. Han ene har hatt god selvfølelse hele livet og svever på en sky av suksess. Alt går hans vei, alle rundt han er lykkelige og alt han tar på blir til gull. Den andre er en som ikke har fått til noen ting, syndet mye, alltid hatet og blitt hatet av alt og alle.
Begge to får beskjeden om at ”Jesus døde for nettopp deg og elsker deg siden du er skapt i hans bilde og er perfekt i hans øyne”. Den ”rettferdige” mannen vil ta imot ordet med glede, da han synes det er innlysende at Gud den Allmektige vil drepe sin egen Sønn for en som han, mens ”synderen” ikke klarer å tro beskjeden da han vet at han ikke er perfekt, og at han gang på gang har ødelagt det bildet han ble skapt i.
Tragisk nok så blir ingen av disse menneskene frelst.
La ordet lyde klart, slik som Paulus gjør i Rom 5:6,8,10: «For mens vi ennå var skrøpelige døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige… Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere… For om vi ble forlikt med Gud ved Hans Sønns død da vi var fiender…».
Bibelens klare budskap er at Jesus elsker mennesker, men det er aldri på grunn av deg. Det er på tross av deg. Ord som «skrøpelige», «ugudelige», «syndere» og «fiender», bare i disse få versene, viser oss det. Men selv om du er en ugudelig synder, blindet av Satan, blindet av din egen synd og død i dine synder, så velger Gud å sende sin Sønn Jesus for å dø i ditt sted slik «at hver den som tror ikke skal gå fortapt men ha evig liv» (Joh 3:16).
Forferdelige konsekvenser
Det er mange nedbrutte mennesker i dag som ikke klarer å tro på budskapet om at man er verdt å dø for siden man er perfekt i Guds øyne. Og hvis det er alt man hører så kan det være at man aldri kommer til en frelsende tro.
De som forkynner denne falske læren reiser over land og strand for å vinne en etterfølger, mens de i realiteten ikke er omvendt selv og de som blir vunnet blir gjort til et helvetes barn, to ganger verre enn dem selv (jf Matt 23:13-15).
Som troende må vi huske på at «også vi selv var en gang uforstandige, ulydige og forførte. Vi lå under for forskjellige lyster og begjær, og vi levde i ondskap og misunnelse, vi var forhatt og hatet hverandre» (Tit 3:3)
Er du ikke glad for at Paulus ikke fortsetter med en såkalt gladmelding om at du er perfekt, da det logisk nok vil være en motsetning?! Jeg lar Paulus fortsette med Tit 3:4-7:
Men da Guds, vår Frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste Han oss, ikke av gjerninger som vi hadde gjort i rettferdighet, men etter sin barmhjertighet, ved gjenfødelsens og fornyelsens bad ved Den Hellige Ånd, som Han rikelig øste utover oss ved Jesus Kristus, vår Frelser, for at vi, etter å ha blitt rettferdiggjort ved Hans nåde, skulle bli arvinger ifølge håpet om evig liv.
Aldri har Gud frelst et menneske fordi han har fortjent det og det har alltid vært etter sin barmhjertighet og kjærlighet. Og takk Gud for det!
Hva nå?
I Matt 18:21-35 får vi en lignelse fra Jesus. Her viser Jesus oss at vi har en ubetalelig gjeld (fordi vi har syndet) til Gud som Gud tilgir oss når vi ber han om det, mens andre mennesker har en liten gjeld til oss. Siden vi er tilgitt all vår synd av Gud, så skylder også vi å tilgi andre folk deres synder.
De fleste av oss, eller la oss anta alle av oss, har hatt stunder i livet der vi ikke har hatt lyst til å tilgi en person som har gjort en urett mot oss. Det kan føles godt å ikke tilgi, og på den måten kanskje «straffe» vedkommende litt. Og tanken om at personen må gjøre det godt igjen for å bli tilgitt er ofte altfor nære.
Den største oppmuntring (og befalingen) om å tilgi finner vi bl.a i Efeserne 4:32 der Paulus sier: «…tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus». Det er ikke rom for å være utilgivende hos en kristen. Klart det kan forekomme utilgivelse hos kristne, men det er aldri akseptabelt og aldri en unnskyldning for det. Som om synden en person har begått mot oss er større enn synden den personen har begått mot Gud.
Heldigvis er en ting klart; Gud skal få vist seg rettferdig en dag ved å ta betalt for all synd som er begått, og vi er ikke en høyere domstol enn Gud. Hvorfor skal vi da kreve rettferdighet for en synd begått mot oss og ikke bare la Gud være dommer?