Ikke provoser meg!

Ikke provoser meg

20. mars, 2015 av

Dilemma

Barneoppdragelse er for mange noe av det vanskeligste som finnes. Og når jeg sier mange, så mener jeg meg selv. Hvordan kan vi vite hva vi skal gjøre når barna våre er ulydige? Eller når de er barnslige? Eller hva hvis uhellet er der, diamantene svirvler ned i toalettskåla med et jublende barn ved siden av? Og hva med når man er ute blant folk? Det kan være et mas og kjas å skulle ta med ett barn på butikken, eller enda verre, mange barn på butikken. Urasjonell skriking fordi man ikke får lov å spise godteriet som lå på bakken (eller i hylla). Irriterte mennesker som glaner stygt istedenfor å prøve og hjelpe. Barn som henger i klærne dine fordi de vil bli båret og ikke klarer å forstå at du allerede har syv bæreposer i hendene fulle av mat. Dere som har barn forstår godt hva jeg snakker om. Så, spørsmålet er, hva gjør vi?

Bibelens tilstrekkelighet

Kan en 2000 år gammel bok svare oss på noe av dette? Jeg er overbevist om at alt vi trenger å vite for å oppdra våre barn til å elske og frykte Herren står i Bibelen. Og ikke bare elske og frykte Herren, men prinsippene som står her er dekkende for alle problemstillinger vi møter, selv i vår tid. Vi skal se nærmere på Efeserne 6:4a i dag.

Og dere fedre, egg ikke barna deres til vrede, men oppdra dem i Herrens tukt og formaning!

Så få ord, men allikevel så mye sagt. Hvis vi beveger oss litt tilbake i Efeserbrevet ser vi at i kap 4 så introduserer Paulus tre kapitler med imperativer (befalinger) med disse ordene:

… formaner dere da, til å vandre verdig det kall som dere ble kalt med, med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet…

Motivasjon for å være gode foreldre

I de tre første kapitlene av Efeserbrevet sier Paulus at Faderen har utvalgt oss fra før verdens grunnvoll ble lagt (1:4), Sønnen har nå forløst og tilgitt oss ved sitt blod (1:7), at den Hellige Ånd har beseglet oss og er garantien vår til vi når himmelen (1:13-14) og at hedninger er en del av kroppen til Kristus (2:14; 3:5-6). I lyset av denne teologien formaner Paulus oss til å leve slik som vi har blitt kalt til å leve, med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet og vi skal bære over med hverandre i kjærlighet. Det at vi er frelst og kunnskapen vår om den treenige Guds frelsesarbeid i fortid, nåtid og fremtid skal gjøre at vi lever på en annen måte enn de ufrelste. Kapittel 4-6 er en beskrivelse av det.

Paulus sier at vi skal «bli fylt av Ånden» (5:18), noe som vil resultere i at vi «underordner dere [oss] hverandre i Guds frykt». Koner skal være underordnet sine menn (5:22) og mennene skal legge ned sine liv for sine koner (5:25). Barn skal være lydige mot sine foreldre (6:1) og faren (foreldrene) skal være kjærlig som ikke egger barna til vrede (6:4) og slavene (ansatte) skal være lydige mot sine herrer (sjefer) (6:5), mens sjefene ikke skal true men ligne på Gud i himmelen (6:9).

En far og mor er da formant til å aldri egge barna til vrede. Det er en del av det å være fylt med den Hellige Ånd (DHÅ) og det eneste riktige å gjøre i forhold til at det er det livet vi er kalt til å vandre. Å bli fylt med DHÅ er ikke en ukentlig handling på søndager eller på andre møter, men en befaling om å daglig la Guds Ord bo rikelig iblant oss (Kol 3:16) og leve livet som det resulterer i. I Efeserne så sier Paulus at det resulterer i at fedre er gode mot sine barn.

Og dere fedre, egg ikke barna deres til vrede

Så kort, og allikevel så innholdsrikt. Alt vi som foreldre gjør med og mot våre barn, skal bli gjort med dette i tankene. Uansett hva vi tenker eller føler, om vi har rett eller galt, er glade eller sure, så må vi aldri glemme dette ene viktige prinsippet, om at våre handlinger ikke skal fremprovosere sinne hos våre barn. Lettere sagt enn gjort, og igjen, dere som har barn forstår godt hva jeg snakker om.

8 måter du kan provosere dine barn

Jeg vil dele en liste på 8 måter vi kan egge våre barn som jeg har lånt fra John MacArthur sin preken om dette verset:

  1. Ved å være overbeskyttende: Vi må la barna feile og lære. De må lære å bli uavhengige. Vi må stole på dem og ikke le av eller erte valgene de tar. Og hvis de skulle si eller mene noe dumt så gleder vi oss over den lille innsikten de har fått om en ting, alt etter hvor de er i livet. Barn som får lov til å feile vokser opp og lærer å mestre ting, og barn som blir overbeskyttet ser på friheten som andre barn har og trakter etter den.
  2. Ved å foretrekke det ene eller andre barnet: Det er ikke sikkert vi alltid tenker over det eller gjør det med vilje, men utsagn slik som «Hvorfor er ikke du som storesøsteren din?» eller «Vi har ikke noe problem med broren din, hvorfor må du lage slikt styr?» Slikt er provoserende for et barn. Det er aldri noe gøy for et barn å høre slike ting. Og man kan kanskje argumentere at intensjonen til foreldre kan være god, men så lenge barnets oppfatning er en som fremkaller sinne, så er det galt av oss som foreldre å handle slik. Vi må ikke være nedverdigende i vår dialog med dem.
  3. Ved å mase om at de skal bli vellykket, spesielt urealistisk vellykkede: Det er kanskje spesielt i akademiske og sportslige kretser dette gjør seg gjeldende. Foreldre som omtrent krever at barna får til det ene eller det andre, være det seg doktorgrader eller gullmedaljer. Vi som foreldre skal ikke presse våre barn til ting de ikke ønsker. Oppmuntre dem, det må vi gjøre, men å legge et slikt press på barna, som noen foreldre gjør, er ikke bra. Kanskje det er bedre å la barna ha sine egne mål, i stedet for å ha mål for våre barn. Så får det heller være at vi ikke kan skryte av våre barn som har masse gullmedaljer og etterhvert bokstaver bak etternavnet sitt, som kanskje egentlig er en like stor motivator for oss som foreldre?
  4. Ved å ta fra dem motet: Skryt, ros, oppmerksomhet, belønning, anerkjennelse og oppmuntring er alle ting som bør og skal være flittig brukte prinsipper i et hjem. Barna våre vil sårt og ofte ha vår anerkjennelse. ”Pappa, se nå!” er et uttrykk som går igjen og igjen i vårt hjem i hvert fall. Vi tjener ingenting på å bryte barna våre ned. Vi må heller se etter måter vi kan bygge dem opp på.
  5. Ved å ikke ofre deg og ditt eget for dem: Det er lett for oss å være den viktige personen i vårt hjem. Vår tid, våre ønsker og våre hobbyer er det viktigste for oss. Det at barna heller har lyst til å leke gjemsel er ikke viktig, da vi ”ikke har tid til sånt” fordi vi ”har viktigere ting å gjøre”. Barna våre må aldri få inntrykk av at de er annenrangs borgere i vårt hjem. Eller en byrde. Som foreldre så må vi ofre av våre ønsker, ting og spesielt vår tid for våre barn. Så blir våre ord om at vi elsker dem ikke bare ord, men en sannhet i våre barns øyne. At en mor eller far har viktige ting å gjøre iblant, det skjer. Men holdningen vår skal være at vi klarer å omstruktere livet vårt slik at våre barn erfarer at vi elsker dem ved at vi prioriterer tid til dem, istedenfor å bruke tid med dem når alt «det viktige» er gjort.

Greit å ha i tankene at i Kol 3:21 står det:

Dere fedre, gjør ikke barna deres bitre, så ikke de blir motløse.

6. Ved å ikke akseptere vekst: Vi må tillate feil. Masse feil. Samtidig som vi alltid må lære dem opp til å få vekst. Ikke slokk alle de brennende ønskene og tankene som barna har. Hvis de vil være tåpelige og gjøre tåpelige påfunn, så la dem få lov. De tenker jo ikke likt som oss. La barn være barn og gjøre barnslige ting.

7. Ved å overse: Et oversett og ignorert barn er et sint barn. Vi må aldri ta ifra barnet vårt vår kjærlighet eller våre gode følelser mot dem for å straffe dem. Når en mor går forbi et barn uten å ense det, for å straffe, så kan man se to tårevåte øyne stirre opp. Barnet gråter, ikke over sin egen synd, men over at mamma ikke er glad i barnet lenger. Å ikke gi barna konsekvenser når de synder er også en måte å ignorere dem på. Et barn som ikke får konsekvenser for sine ugjerninger blir ofte sinte barn.

8. Ved ord: Vi har det verbale overtaket. Å komme med en lang remse vanskelige ord der vi trykker barnet vårt ned er ikke gagnlig. Et barn er totalt underlegent og kan bli sint eller bittert ved den nedtrykkingen. Vi må snakke til barna slik at barna forstår det. Formålet med våre ord må ikke være å straffe, da slik skade kan vare lenge, men heller å lære og korrigere. Derfor så må våre ord være ord som de kan ta til seg og forstå. Vi må også tenke langsiktig på dette, for det er ikke bare umiddelbar sinne som vi ikke skal egge frem, men også den som kommer om mange år, som har utviklet seg gjennom bitterhet og frustrasjon over foreldrene.

Ordet ”egg” i Ef 6:4 er et ord på gresk som er en forsterket form av å gjøre sint. Det betyr å skape en irritasjon som gjør dem sinte. La oss som foreldre aldri falle i den synden der vi med våre handlinger er urimelige, egoistiske eller urettferdige, da det fremprovoserer sinne i våre barn. Og la oss vise med våre liv hvordan Gud kan virke i oss som foreldre ved å gi oss et nytt liv, der vi med våre liv søker etter å ære Gud i alle ting.

Bonustanker

I møte med våre barn så er teologi ufattelig viktig. Vi må forstå at all synd som barna har, skal straffes av universets rettferdige dommer, Gud selv. Med andre ord så er det ikke vår jobb å straffe våre barn, verken med våre handlinger eller ord. Fristelsen er ofte tilstede, men hvorfor skal barnas synd gjøre at vi også synder? Når vi vet at Gud er rettferdig og vil enten ha straffet Jesus for synden eller at våre barn får kjenne Guds rettferdige vrede i helvete, så må vi bare tre til side og erkjenne at vi ikke er en høyere domstol en Gud, og at vi dermed ikke har noe vi skal ha sagt om våre barn sin synd. Vi gjør jobben vår med å lære barna å elske og frykte Herren, så får Gud gjøre det Han skal, ved å vise sin rettferdighet mot all synd. Så neste gang et av barna synder, så husker vi at jobben vår er å oppdra, Guds jobb er å straffe.

Å kjenne sine barn

Vi må kjenne våre barn for å vite hva som terger dem. Ikke bare vite om, men ha dyp innsikt i deres innerste tanker og følelser. På samme måte som en mann må kjenne sin kone for å være forståelsesful med henne (1. Pet 3:7). Mange er villig til, hvis det skulle bli aktuelt, å dø istedenfor sitt barn ved å gi sitt liv. Men er du villig til å dø for egne lyster som foreldre, for å invistere ditt liv i dine barn? Å gi sitt liv som en heltedyd er en ting, men å daglig legge sitt liv ned for sine barn (og kone!), det er det som virkelig koster mye! Gud vil vi skal gjøre det, er du villig?